Blått Lerret arrangeres en gang i måneden på Parkteatret i Oslo, hvor programleder Silje Riise Næss snakker med aktuelle filmskapere og skuespillere, for en fullsatt sal av bransjefolk og andre nysgjerrige.

Arrangementet er et samarbeid mellom Norsk filminstitutt, Norske film og -tvprodusenters forening, Norsk filmforbund, RUSHPRINT, Storyline Studios og Filmevent.

Kongen av Bastøy

I novemberutgaven av Blått Lerret var blant annet regissør Marius Holst (44) og skuespiller Benjamin Helstad (22), sist kjent fra Engelen, for å snakke om Holst sin siste produksjon – Kongen av Bastøy.

LES OGSÅ: Filmpolitiet anmelder Kongen av Bastøy

Marius Holst som tidligere er mest kjent for filmer som Ti kniver i hjertet (1994) og Blodsbånd (2007), har hatt ideen om den nå aktuelle Kongen av Bastøy, surrende i hodet i 14 år.

Vi fant han først

- Jeg har vokst opp med Bastøy som en myte, som ble brukt som skremsel når vi gjorde noe galt, sier regissøren.

For 14 år siden møtte han en som hadde tilbrakt tid på Bastøy, som fortalte om sine personlige erfaringer, som Holst umiddelbart hadde troen på som filmmateriale.

- Det fascinerer med at det ligger en mørk hemmelighet og urettferdighet der, mener Holst.

Se: Marius Holst i Filmbonanza

Institusjonen

Bastøy var et tidligere skolehjem og en verneskole for gutter som hadde tilpasningsvansker og atferdsproblemer eller var rammet av omsorgssvikt. Skolen lå på øya Bastøy i Oslofjorden, sør for Horten.

Skoleanlegget ble tatt i bruk i 1900 som «Opdragelsesanstalt for forsømte Gutter» og ble drevet fram til 1970. Året etter ble bygningene overtatt av Statens vernehjem Bastøy.

Anlegget er i dag Bastøy fengsel, et humanøkologisk lavsikkerhetsfengsel.

(Sakset fra wikipedia)

Opprøret på Bastøy

Historien som blir fortalt i Kongen av Bastøy er vitne på et mørkt kapittel i norsk historie, og er beretningen om et opprør som fant sted på guttehjemmet i 1915. Regissøren forteller at filmen er basert på historiske fakta, og formidler Bastøyregimet – hvordan de levde, med avstraffelser og maktmisbruk – på en realistisk måte, med historiske fakta i bunn.

Bastøy var beryktet for sine avstraffelser. (Foto: Agnete Brun/Euforia Film)

- Jeg har tatt meg noen friheter, som at opprøret opprinnelig fant sted i mai, men jeg hadde en tanke om at det skulle gjøres et fluktforsøk over isen og la handlingen til vinterhalvåret, sier Holst.

Han ønsket også at filmens fargepalett skulle være kald, og da var vinteren perfekt innspillingstid. Guttenes dongeriuniformer er til tider den eneste fargen i filmen.

- Helt til blodet flyter. Ja, det her blir ikke en lystig kveld, ler regissøren fra stolen på Parkteatret.

Til fingerspissene

Søken etter den perfekte location førte produksjonen til Estland, hvor et team på 70-80 personer bak kamera jobbet med å sy filmen sammen, med rundt hundre statister og skuespillerne foran kamera, som utgjør de innsatte og ansatte på Bastøy.

- Der fikk vi lyset vi ønsket oss, mye overskyet vær, sier Holst, og henviser igjen til det fargeløse uttrykket i filmen.

Det ble snakket 14 forskjellige språk på settet, og en engelskspråklig produksjonsleder måtte til for å holde styr på den store gjengen.

Et skuespillerfunn

Benjamin Helstad er spådd en lysende karriere etter rollen som Maria Bonnevies kjæreste i den norske Oscarkandidaten, Engelen. Den 22 år gamle skuespilleren la ikke lista noe lavere da han takket nei til en plass på Teaterhøyskolen for å spille rollen som Erling i Kongen av Bastøy.

Jeg tror jeg har en evne til å se hva som bor i folk

- Vi fant han først, sier Holst forsvarende på Blått Lerret.

Men det satte ingen stopper for det unge stjerneskuddet som ble historisk ved å komme inn på Teaterhøyskolen for andre gang.

Og en tydelig stolt Marius Holst supplerer:

- Kameraet avleser Benjamin på en helt spesiell måte, og han har en helt spesiell tilgjengelighet til følelser og ble nødt til å legge lokk på følelser i scenene som ikke krevde det, sier han, og legger til at det er et taust samfunn som formidles og mye av historien ligger i bildene.

Benjamin Helstad spiller Erling. (Foto: Agnete Brun/Euforia Film)

Erling faller i kategorien «gutt med atferdsproblemer». Han ankommer Bastøy som 17-åring, med rykte på seg for å ha slått i hjel en politimann i selvforsvar, noe han verken bekrefter eller avkrefter. Han er en outsider, og blir behandlet deretter. Fra første stund er hans agenda å komme seg kjappest mulig av øya igjen.

Han var så autoritær som bestyrer at jeg var enig i alt han sa

Etter en tragisk hendelse, blir Erling motvillig involvert i de andre guttenes skjebner og en dag står han i spissen for et voldsomt opprør. Staten svarer med å sende et panserskip med 150 væpnede soldater til øya for å gjenopprette ro og orden.

Skuespilleren selv sier han kjenner seg igjen i rollen som Erling.

- Det er nok mye av Erling i meg, som en ungdom i opposisjon, forteller Benjamin.

- Men nå skal jeg få betalt for det, sier han og smiler.

Skarsgård-skolen

Rollen som Erling er en utfordring i seg selv for den unge skuespilleren, og med motspillere som Stellan Skarsgård og Kristoffer Joner ble ikke jobben noe mindre.

Det ble spesielt vanskelig å finne fram arrogansen og den nonchalante holdningen, som Erling skal ha, overfor den erfarne svenske Skarsgård. I starten av innspillingen måtte Holst sende Skarsgård ut av rommet og selv sparre med Helstad for å få fram det riktige uttrykket.

- Han var så autoritær som bestyrer at jeg var enig i alt han sa, forteller en lattermild Helstad.

- Det var en skole i seg selv å jobbe med Stellan, som har 20 års erfaring fra Dramaten og har spilt i over 120 filmer.

Benjamin Helstad tå mot tå med Stellan Skarsgård. (Foto: Agnete Brun/Euforia Film)

Regissør i verdensklasse?

Med Kongen av Bastøy manifesterer Holst sin posisjon som en av landets fremste regissører. I det minste når det kommer til å fremme skuespillerprestasjoner.

Erlings nemesis i filmen spilles av Trond Nilssen, en selvlært amatørskuespiller med en tøff oppvekst, som på mange måter matcher filmens tematikk. Regissøren røper på Blått Lerret at han ikke ville gi slipp på den ferske skuespilleren, til tross for at han burde vært ute av castingprosessen.

Holst forteller at i jakten på tidløse tryner som man kunne tro på at levde på den tiden, med alt det man ble farget av da, så la de sin elsk på Trond Nilssen, og han leverte på settet, kanskje takket være regissøren.

Holst selv er ydmyk i forhold til honnøren han mottar på Blått Lerret.

- Jeg tror jeg har en evne til å se hva som bor i folk, sier han.

Selv om denne 50 millioner kroners filmen er solgt internasjonalt og har mottatt produksjonsstøtte fra Norsk Filmfond, EU og diverse europeiske fond, har foreløpig ikke regissøren noen store tanker om fremtiden.

- Akkurat nå ser jeg ikke lenger enn premieren på Colosseum, avslutter en post-produksjonspreget Holst.

Da er det bare å vente på Filmpolitiets dom, og filmens premiere den 17. desember.

Tidlig i Pax ser vi to vilt fremmede. Hun spør på en mystisk måte om han vet hvor mange muttere det er i et fly, en helt naturlig innledning til enhver samtale.

Han vet ikke. Hun sier 10365. De diskuterer dette i noen sekunder, og så har de sex. I et flyplasskapell med glassvegger. Og der settes troverdighetsstandarden for resten av filmen.

Alt føles så håpløst konstruert: det blytunge manuset, de stive figurene, den flaue dialogen, de ekstreme sammentreffene og usannsynlighetene som får mine øyne til å rulle av oppgitthet.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Maskeblomstfamilien!

Tvinger frem et oppgjør

Historien finner stort sett sted om bord i et fly på vei fra Stockholm til Oslo. Vi møter et knippe personer som opplever hver sin fortrengte livskrise.

Så eksploderer den ene motoren, og flyet må ned i lavere høyde med kraftig uvær.

Passasjerene forbereder seg på det verste, og denne situasjonen tvinger frem et oppgjør før det kanskje er for seint.

Pax er navnet på flyselskapet, men er også det latinske ordet for det figurene søker, nemlig fred.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Mennesker i solen!

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Anneke von der Lippe og Kristoffer Joner i Pax. (Foto: Grete Bro)

Føling i flyet

Jeg beklager, men jeg synes dette er blytungt filmatisk håndverk. Jeg tror ikke på disse historiene og figurene i dem. Det snakkes stort og teatralsk, slik det gjøres i gamle filmer vi ler av.

Flere av landets mest kjente skuespillere er med, blant andre Ellen Dorrit Petersen, Kristoffer Joner, Kyrre Haugen Sydness og Ida Elise Broch. Men de makter ikke å løfte manuset ut av hengemyra.

Persongalleriet blir aldri annet enn kunstige figurer som er nødt til å si teite ting til hverandre. Dette er ikke føling i fjæra, men i flyet.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Fjellet!

Tror ikke på settingen

Det meste av handlingen foregår altså i en flykabin, og dette flyet kunne bare ha vært bygd i et filmstudio.

Det er nemlig ekstremt sjenerøst med plass her, med kun to seter på hver side av en midtgang som er en og en halv meter bred. Et slikt fly finnes selvsagt ikke.

Alle som noen gang har vært i en flykabin, vil riste på hodet og tenke ”Ja, særlig”. Tror man ikke på settingen, er det også vanskeligere å tro på historien.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Samuel Fröler og Ellen Dorrit Petersen i Pax. (Foto: Grete Bro)

Laber film

Jeg skulle jo ønske at regissør Annette Sjursen hadde en bedre oppfølgerfilm til den lovende debuten Min misunnelige frisør. Hun og co-manusforfatter Lars Saabye Christensen har store ideer, men de er ikke overført heldig til film.

Mest lovende er tråden der Ellen Dorrit Petersen og Samuel Fröler spiller ekteparet som ennå sliter med uavklarte spørsmål rundt sønnens død i en trafikkulykke. Kanskje hadde det vært en idé å konsentrere seg om denne historien?

Men heller ikke den får tid på seg til å bli annet enn en flau fotnote i en heller laber film. Dessverre!

Filmen Hjelp, vi er russ! er en roadkomedie om en gjeng ungdommer som aldri i livet hadde blitt venner om det ikke var for tilfeldighetene: Russekassa med femti tusen som skulle dekke reise til russetreffet i Stavanger blir stjålet fra Ødvåg skole, og russen blir tvunget til å samarbeide på tvers av mennesketyper for å realisere turen.

Musikken er jeg hundre prosent positiv til.

Hindringene står i kø, for både lensmann, rektor og media er på jakt etter ungdommene.

- Høres det kjent ut? Ja, det gjør det. For Hjelp, vi er russ! følger en klassisk oppskrift. Helt etter boka. Men hva gjør de når de ikke har noen av ingrediensene, bare noe ræl de fant i skapet?

Se gratis festivalfilmer hos Filmpolitiet!

Vaginavariasjoner

Hjelp, vi er russ! må selvsagt være morsom for at den skal funke. For å sette det på spissen består humoren i filmen av voksne i rare klær med mye sminke og artige parykker, og en fyr ved navn Kjell Arne som en ti-tolv ganger i løpet av filmen sier at de andre har lovt ham vagina når de kommer frem til Stavanger. Det spilles ut flere gags og vitser enn som så, men poengene får ikke pønsj nok. Noe skyldes skuespillertiming, annet skyldes klipp og lydarbeid. En uheldig kombinasjon, egentlig.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

I Aslag Guttormsgaards hule. (Foto: Carsten Aniksdal/Tappeluft Pictures)

Fyller ikke kravene

Det er åpenbart at det er sjangeren produksjonsteamet har valgt seg som ødelegger for filmen.

Manus, regi og skuespill når ikke opp til kvalitetskravene sjangeren forutsetter, og manus og regi gjør heller ikke egne valg for å veie opp for svakhetene.

Og der forsvinner det potensielle særpreget.

LES: Frilynt tentakel-versjon av X-men.

Jeg skulle ønske filmen hadde stolt nok på seg sjøl til å ta egne historiemessige og filmatiske valg, slik at jeg ikke følte at hvert eneste øyeblikk i filmen var en scene fra en onsdagsfilm etter google translate.

Filmen skal berømmes for å bruke dialekt i all sin prakt, men manuset trenger å tilpasses dialekten, ikke omvendt.

Svært mange av replikkene høres usannsynlige ut, og jeg kunne innmari tenkt meg å høre hva fjordingene egentlig ville ha sagt hvis det falt dem naturlig.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Den onde og den grusomme. (Foto: Tappeluft Pictures)

Yao gets lucky. (Foto: Tappeluft Pictures)

Musikken gjør ingen feil

Musikken er jeg hundre prosent positiv til, da. Låtene er herlige, og sekvensene der bare musikken får herske mens russen ligger og koser seg i bussen er deilige avvekslinger fra resten.

LES: En mishandling av det originale eventyret!

Klar enerfølelse

Det blir en ener på terningen, dette her. Ingen tvil. Det var den klareste enerfølelsen jeg har sittet med i kinosalen på lenge, og den bringer meg tilbake til da jeg som fersk anmelder for Filmpolitiet så Epic Movie. Det er et karakteristisk fellestrekk ved disse to filmene, nemlig: sjangerkopiering uten glimt i øyet. -Ikke bra.

Bambieffekten er et uttrykk som beskriver et psykologisk fenomén, som gjør at mennesker føler mer sympati med dyr og mennesker som er søte og vakre.

Da er det kanskje meningen at vi skal føle med Julia Schacht og Victoria Winge.

De spiller hovedrollene i en skeiv, liten film med et mørkt tema og noen interessante fortellerteknikker.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Reprise!

Oppladning til døden

Veronica (Julia Schacht) og Cecilie (Victoria Winge) har fått kontakt via internett, og inngått en avtale om å begå selvmord sammen.

Det skal skje på et idyllisk sommersted i skjærgården ett sted på Sørlandet. De har med seg kamera og filmer alt de gjør som oppladning til døden.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Exteriors!

Filmer alt selv

Regissør Øystein Stene har valgt å la jentene filme alt selv, som er en interessant måte å fortelle historien på. Det skaper en nærhet som gjør figurene mer troverdige.

I speil ser vi at jentene drasser rundt på et digert proffkamera i stedet for et kompakt ett.

Det er litt rart, men det får vi la passere. Man skjønner jo at en kinofilm må filmes med proffutstyr, og det funker uansett dramaturgisk.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Trolljegeren!

Takler utfordringen

Julia Schacht og Victoria Winge er spennende skuespillere. Begge har brede registre å spille på.

I store deler av filmen er de alene foran kamera, mens den andre filmer, en utfordring både Schacht og Winge takler godt.

Kim S. Falck-Jørgensen, Kristoffer Joner, Knut Joner og Ane Dahl Torp dukker også opp i fine biroller, selv om Dahl Torps figur er et lite mysterium. Kan noen fortelle meg hvilken funksjon hennes kassadame har?

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Victoria Winge og Julia Schacht spiller hovedrollene i Bambieffekten (Foto: Europafilm AS).

Ønsker flere ledetråder

Jeg stusser litt over at verken Veronica eller Cecilie virker å være åpenbare selvmordskandidater.

Nå har jeg takk-og-pris ingen personlig erfaring, og vet ikke om det finnes noen spesielle signaler Veronica og Cecilie burde utstråle.

Men jeg hadde ønsket meg flere ledetråder til hva som har fått dem på slike tanker.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Pax!

Stikk av sympati

Jeg sliter med å tro fullt og helt på disse figurene, ettersom deres planer virker så uforklarlige.

De forsøker innimellom å bekjenne seg til kamera, men det blir for mye famling, nøling og stotring, uten at det kommer noe budskap ut.

Kanskje er dette virkelighetsnært. Kanskje er det nettopp slik selvmordskandidater vil snakke til et kamera. Og jeg føler et stikk av sympati for Bambieffekten.

OBS: Som forfilm vises Øystein Stenes kortfilm I siste øyeblikk, blant annet med Wenche Foss sin aller siste filmrolle!

Babycall spiller på alle foreldres store mareritt, at noe forferdelig skal skje barnet deres. Det hjelper ikke stort med en dose paranoia og andre uklarheter i tillegg.

Regissør Pål Sletaune har laget en film med klare likhetstrekk til sin forrige, Naboer, med en historie med flere virkelighetsnivåer.

Det er ikke sikkert at det du ser er det du ser. Jeg liker det jeg tror jeg ser. Det har blitt en god thriller med en intens Noomi Rapace i hovedrollen.

LES OGSÅ: Noomi Rapace til NRK: - Ridley Scott elsker Babycall! 

Forferdelige lyder

Anna (Noomi Rapace) og hennes 8 år gamle sønn Anders (Vetle Qvenild Werring) flytter inn i en grå høyblokk på Linderud.

De er plassert der av barnevernet og fått nye identiteter som beskyttelse mot en voldelig eksmann/far. Anna er i konstant overbeskyttelsesmodus, og kjøper en babycall så hun kan oppdage bråk på gutterommet om far skulle bryte seg inn.

Men så slår forferdelige lyder inn fra en annen babycall ett sted i blokka.

LES OGSÅ: Noomi fra Stieg Larsson til Ridley Scott!

Skjuler sterke traumer

Det var et scoop å få Noomi Rapace i hovedrollen. Hun er i ferd med å bli et stort internasjonalt navn, og kan sørge for at flere enn bare nordmenn får se Babycall på kino.

Hun fremstiller en plaget sjel, som skjuler sterke traumer, men smerten er tydelig i øynene hennes. Anna er en interessant figur som gradvis endrer karakter.

Hun bærer kanskje med seg noen hint av Lisbeth Salander, men hennes rolle i Babycall står på egne ben.

LES OGSÅ: Anmeldelsene av Menn som hater kvinner, Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes!

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Noomi, Kristoffer og en babycall i Babycall (Foto: SF Norge AS).

Sjelefrende på Expert

Jeg er litt mer usikker på Kristoffer Joners rolle, men ikke på grunn av Joner selv. Han er stødig som den ensomme mammagutten Helge, som får en slags forbindelse med Anna.

Men hvem finner egentlig en butikkuniformert sjelefrende på Expert?

Manuset sliter med å overbevise meg om måten de to finner hverandre på, men når vennskapet først har oppstått, fungerer det som en nødvendig virkelighetssjekk i galskapen som utvikler seg.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Skjult!

Noomi Rapace og Vetle Qvenild Werring i Babycall (Foto: SF Norge AS).

Holdes mye igjen

Filmens billedspråk er dyktig gjennomført i grå betong, med stygge gardiner og slitne møbler. Fotograf John Andreas Andersen og produksjonsdesigner Roger Rosenberg har gjort gode jobber.

Jeg skulle nok ønske at blokka ble brukt mer som en egen figur i historien, og gjort litt skumlere.

Det finnes dessuten noen scener i denne filmen der jeg skulle ønske at emosjonene ble malt med bredere pensel, slik at jeg kunne komme nærmere figurene. Jeg liker for så vidt at det holdes igjen, men her holdes det litt for mye igjen for min smak.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Mørke sjeler!

Nysgjerrig på utfallet

Pål Sletaune har altså prestert nok en fin thriller, med solid nerve og øyeblikk som vil gjøre inntrykk.

Samtidig har jeg en liten mer-av-det-samme-følelse. Det er en del elementer her som ligner Naboer. Har du sett den, vil du nok, som meg, ane hvilken vei historien bærer hen, litt før det er meningen.

Men jeg ble likevel nysgjerrig på utfallet, filmen ser og høres bra ut, den har sine gode thrillerøyeblikk og to av Nordens beste skuespillere i hovedrollene. Dette gjør Babycall verdt å se!

Kompani Orheim er ingen god alkoholreklame. Den forteller om vyer, planer og ambisjoner for et godt familieliv som drukner i spriten.

Det vi presenteres for, er ruinene av det som kunne ha vært. Filmen er sår og vond, men har også godhet og hjertevarme. Regissør Arild Andresen forteller historien med innsikt og klokskap.

Og ikke minst, filmen byr på Kristoffer Joner i den sterkeste rollen han har prestert i løpet av en karriere som ikke akkurat har manko på gode prestasjoner. Dette gjør Kompani Orheim til en film du må se!

Går opp i limingen

Historien er basert på Tore Renbergs roman, med manus skrevet av Arild Andresen og Lars Gudmestad. Vi møter så vidt Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen) i det han mottar budskapet om farens død.

Så blir vi tatt med tilbake til Stavanger i 1985, da Jarle (Vebjørn Enger) het Orheim og bodde sammen med mamma (Cecilie Mosli) og pappa (Kristoffer Joner) i rekkehus.

Vi ser hvordan familien går opp i limingen på grunn av farens alkoholmisbruk, hvordan Jarle kanaliserer sin aggresjon gjennom politisk aktivisme sammen med kompisen Helge (Glenn André Viste Bøe), og hvordan det bygger seg opp til full konfrontasjon på hjemmebane.

ANMELDELSE: Mannen som elsket Yngve - herlig fra sent 80-tall

ANMELDELSE: Jeg reiser alene – fordømt hyggelig gjensyn med Jarle Klepp

Dypt tragisk figur

Det som gjør filmen så sår og vond, er at det er lett å se pappa Orheims oppriktige ønske om at familien skal ha det godt. Han forsøker, men mislykkes gang på gang når flasketuten peker på ham.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kompani Orheim. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Han har sine egne håp, drømmer og ønsker for familielivet, men har ikke en sjanse til å gjennomføre det. Terje Orheim er en dypt tragisk figur som man føler både avsky og sympati for.

Joner spiller ham med hud og hår, ytterst troverdig, ekstremt følsomt. Dette lukter det priser av!

Kompani Orheim. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Kjenner igjen Jarle

Vebjørn Enger er også imponerende god i den vanskelige rollen som den yngre Jarle. Spranget fra Rolf Kristian Larsens eldre versjon er ikke stort. Vi kjenner Jarle godt igjen gjennom både utseende, talemåter, fakter og særpreg.

Cecilie Mosli kompletterer trekløveret som den kuede moren som stadig forsøker å glatte over mannens alkoholmisbruk. Hun virker ute av stand til å ta tak i problemet.

Vi aner at det kanskje ligger gammel kjærlighet i bunn, samtidig som hensynet til Jarle gjør at hun lenge godtar både verbal og fysisk mishandling. Familiesamholdet er viktigst.

ANMELDELSE: Den siste revejakta – god underholdning

Til å grine av

For meg er Kompani Orheim også en tidsmaskin. Jeg må jo bare elske en film som blåser Ultravox på lydsporet etter fem minutter.

Tidskoloritten er imponerende gjennomført. Alle detaljer stemmer, uten at 80-tallet blir trykket inn i trynet på meg. Dette forsterker innholdet i historien.

Dette er også Jarles tidsreise. Den avsluttes med en epilog i nåtid, der Rolf Kristian Larsen fremfører en sterk monolog som går rett til hjerterota. Og avslutningsbildet er til å grine av.

Ja, denne filmen er sår og vond, men samtidig fylt av tro, håp og kjærlighet.

Sara Johnsens tredje spillefilm befester hennes posisjon som sterk og tydelig auteur, med et personlig filmspråk og mot til å utforske kompliserte menneskeskjebner.

Uskyld er en slags Adam og Eva i paradis, der begjæret er en destruktiv kraft. Denne historiens figurer hengir seg til sine instinkter og naturens andre sterke krefter. Kun noen få detaljer forstyrrer litt, ellers er Uskyld en fortreffelig mørk filmopplevelse!

LES: Anmeldelsen av Upperdog

Maria Bonnevie er en tour de force i Uskyld (Foto: Erik Aavatsmark).

Det starter med et oppgjør i skogen mellom en kvinne og to menn. Det går riktig ille. Så tas vi med tilbake i tid, og møter figurene på ulike stadier i livet.

Litt etter litt avdekkes den spesielle relasjonen mellom kvinnen (Maria Bonnevie) og to brødre (Kristoffer Joner og David Dencik), som startet allerede i barndommen. Det oppstår et nært og komplisert forhold, som etter hvert blir til intens kjærlighet og ødeleggende sjalusi.

En ren tour de force

Kristoffer Joner spiller William i Uskyld (Foto: Erik Aavatsmark).

Sara Johnsens manus og regi har et sterkt fokus på sine tre hovedfigurer. Maria Bonnevie spiller rått, usminket og kraftfullt i sin beste rolle. Hun er en ren tour de force som Janne.

Kristoffer Joner matcher henne som den psykisk spinkle og merkete William, mens David Dencik skjuler et farlig mørke bak sine sorte øyne.

De har forholdsvis lite dialog, men deres motiver og følelsesmessige ståsted er likevel tydelige. I disse tre figurene ser vi noen av menneskets beste og verste egenskaper, og hvordan kjærlighet fremkaller irrasjonelle handlinger.

- En tilnærming til norsk natur som vi knapt har sett på film før.

Dyktige Maria Heiskanen, sist sett i hovedrollen i Jan Troells Maria Larssons evige øyeblikk, er publikums øyne som politietterforskeren som nøster opp i mysteriet. Ragnhild er også gravid, noe som understreker handlingens tematikk omkring liv og død.

Disse figurene, og fortellingens ulike stadier, er effektivt sydd sammen av Johnsen og hennes faste klipper, Zaklina Stojcevska.

Overgrodd skog er bakteppet

Overgrodd skog er bakteppet i Uskyld (Foto: Erik Aavatsmark).

Det er på sin plass å understreke at historien ikke nødvendigvis har en realistisk tilnærming til sine figurer. De befinner seg i en drømmende verden av instinkter, følelser og handlingsmønstre. De orienterer seg i liten grad etter verden rundt seg.

I store deler av filmen befinner de seg ute i skogen, blant falne trær, våt jord, vissent løv og mørkt vann. Den ville, overgrodde og nesten truende naturen, dyktig fanget inn av fotograf John Andreas Andersen, synes å avspeile figurenes emosjonelle tilstand.

LES: Anmeldelsen av Kompani Orheim

Kun noen få detaljer skurrer. Det blandes inn elementer fra ulovlig innvandring som jeg ikke helt ser betydningen av. Og behandlingen av en baby virker noe diffus, selv om det kan forstås ut i fra hovedfigurenes fortid.

Det er også en dialektal forvirring i filmen som ikke adresseres, men dette er småpirk, og kanskje er det jeg som ikke er smart nok til å se den store sammenhengen.

Uskyld er en imponerende film, med sterke skuespillerprestasjoner, en besnærende historie og med en tilnærming til norsk natur som vi knapt har sett på film før. Sara Johnsen skuffer ei!

Jeg hadde aldri forventet en ungdomsfilm om forelskelse med Jon Fosse-undertekst, men det er altså nettopp det Kyss meg for faen i helvete er.

Filmen streber ikke etter nyskapning, men regissør Stian Kristiansen lykkes i å formidle ungdommens universelle kjærlighetsproblematikk uten å sukre i overflod.

Og det er en frisk historie med minst én vidunderlig åpenbaring: Eili Harboe imponerer stort i en intens og sårbar hovedrolle.

Rolf Kristian Larsen og Eili Harboe i Kyss meg for faen i helvete (Foto: Norsk Filmdistribusjon/Motlys).

LES: Anmeldelsen av Stian Kristiansens Mannen som elsket Yngve

Følger kjente sjangerkonvensjoner

Hun spiller Tale, som vil at teatergruppa hennes skal sette opp et stykke av dramatiker Jon Fosse, og overtaler skuespilleren Lars Nyqvist (Kristoffer Joner) til å instruere dem.

Han insisterer på å hente inn fotballidioten Vegard (Øyvind Larsen Runestad) til den mannlige hovedrollen i «Draum om hausten».

Tale er ikke fornøyd med valget, men så begynner hun å føle noe helt uventet.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Eili Harboe og Øyvind Larsen Runestads figurer blir instruert av Kristoffer Joners i Kyss meg for faen i helvete (Foto: Norsk Filmdistribusjon/Motlys).

Filmen følger kjente sjangerkonvensjoner. To mennesker som ikke kan fordra hverandre oppdager at de kan det likevel. Innledende gnisninger blir til gryende kjærlighet. Men oppskriftsmessige hindringer truer.

Likevel føles ikke filmen oppskriftsmessig. Figurene og omgivelsene er norske og naturlige. Omstendighetene og utviklingen er troverdige.

Johanna Knudsen Rostad og Eili Harboe i Kyss meg for faen i helvete (Foto: Norsk Filmdistribusjon/Motlys).

Jeg får aldri følelsen av at manuset tar snarveier for å komme i mål, selv om det åpenbart er skrevet over en velkjent mal.

En søt publikumstreffer

Veteraner som Kristoffer Joner og Rolf Kristian Larsen gir filmen etablert trygghet. Men filmens hovedfokus er Eili Harboe, sist sett som Irene i Kompani Orheim.

Hun har et vidunderlig filmansikt – flott fotografert av dyktige Trond Tønder – og hun er i stand til å spille over et vidt følelsesregister, fra tenåringsraseri til dyp sårbarhet. Hun er en sann filmdrøm, som virkelig er verdt å oppleve!

Skuespillerne Eili Harboe og Øyvind Larsen Runestad spiller skuespillere i Kyss meg for faen i helvete (Foto: Norsk Filmdistribusjon/Motlys).

Hun kontres godt av Øyvind Larsen Runestad, som fint formidler Vegards motvillige inntreden i teaterverden.

Han skildres som en enkel fotballsjel med begrenset innsikt, som gjennomgår en forandring i løpet av filmen. Men jeg skulle ønske at det uforklarlige som oppstår mellom Tale og Vegard ble forsøkt forklart. Kjærlighetens veier er i sannhet uransakelige.

LES: Anmeldelsen av Stian Kristiansens Jeg reiser alene

Enkelte er bifigurene har nok et preg av amatørspill over seg, men scorer høyt på sjarmfaktor.

La gå at filmens grunnkonsept er sett før, og at Jon Fosse-elementet går litt over hodet på meg. Dette er en søt publikumstreffer som etterlot meg med en god følelse.

Stian Kristiansen leverer sin tredje solide spillefilm, og Eili Harboe fremstår som en svært spennende skuespiller!

– Jeg er veldig glad for at hovedrollen er castet, forteller manusforfatter Bård Ivar Engelsås bak det norskamerikanske samarbeidsprosjektet The Swimmer.

Produksjonsselskapet BiFrost Pictures har finansiert innspillingen av historien om en amerikansk ekstremsvømmer som utfordrer en av Norges villeste elver, det melder nettstedet Deadline.com.

Samme nettsted forteller at Ben McKenzie, kjent fra tv-seriene The OC og Southland, har fått hovedrollen i filmen – som kom i stand etter at U.S.-Norway Film Development Project startet et samarbeid med norske regionale filmsentre.

Ben McKenzie i «Southland». (Foto: TNT)

– Hver region skulle finne dyktige manusforfattere som kunne samarbeide med amerikanske produsenter, forteller Elin Kristensen som er leder for bransjeutviklende tiltak ved Midtnorsk Filmsenter.

ANMELDELSE: Boardwalk Empire S04 – givende tålmodighetsprøve

– Nybrottsarbeid

Mens dokumentarskapere lenge har hatt internasjonale samarbeid, er The Swimmer et gjennombrudd for spillefilmproduksjon. Veien frem til innspillingen starter i Norge neste år har vært lang. Engelsås, som også jobber som produsent i NRK, har jobbet med manuset i to år. Kristensen fra Midtnorsk Filmsenter bekrefter at det har tatt et par år å komme til dette punktet, hun understreker også at dette er et arbeid med langsiktig perspektiv.

– I utlandet sees norsk film på som noe veldig eksklusivt og interessant, og det er også grunnen til at amerikanerne har vært tidlig ute etter norske manusforfattere – den norske måten å fortelle på.

For Midtnorsk Filmsenter er det viktig å vise at slike prosjekter kan realiseres. Ikke bare er kontaktene verdifulle, men også det å vise at det er mulig kan bidra til økt interesse håper Kristiansen.

I tillegg til McKenzie er det klart at både Agnes Kittelsen og Kristoffer Joner er å finne på rollelista, mens Richard L. Fox inntar regissørstolen. Fox har jobbet som assistentregissør på en rekke kjente filmproduksjoner, blant annet Donnie Darko og Olympus Has Fallen, men The Swimmer blir hans profesjonelle spillefilmdebut som regissør.

– McKenzie er et bra valg til hovedrollen, forteller Engelsås videre. – Har hørt han er veldig gira på rollen, det liker jeg jo.

Om alt går etter planen starter innspillingen av The Swimmer i 2014.

ALT OM: Kristoffer Joner – sjekk alle filmanmeldelsene her

Er det noe unger liker, så er det prompehumor. Åtteåringen hjemme hos meg trenger bare høre ordet «fis», så triller latteren.

Filmatiseringen av Jo Nesbøs barnebok Doktor Proktors prompepulver er naturlig nok full av fis. Den er også full av enkle, skjematiske figurer i en litt springende handling som kunne hatt større spenningsfaktor.

Kristoffer Joner spiller selveste tittelrollen i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

Filmen greier ikke helt å vekke barnet i meg, men faktiske unger blir helt sikkert godt fornøyd. Og da er det ikke så nøye med meg.

LES: Anmeldelsen av Kule kidz gråter ikke

En fargesprakende fortelling

Lise (Emily Glaister) og den nye naboen Bulle (Eilif Hellum Noraker) blir kjent med eksentriske Doktor Proktor (Kristoffer Joner).

Bulle tester hans prompepulver og oppfordrer ham til å utvikle ideen videre for å gjøre selveste NASA interesserte. Men den sleipe konkurrenten Herr Thrane (Atle Antonsen) trenger sårt en ny oppfinnelse.

Han legger en plan for å stjele prompepulveret og ta æren selv. Lise og Bulle må til pers for å forsøke og forhindre det.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Atle Antonsen (Herr Thrane), Arve Guddingsmo Bjørn (Trym Thrane) og Even Guddingsmo Bjørn (Truls Thrane) i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

Regissør Arild Frølich og hans team leverer en fargesprakende fortelling på lerretet. Vi blir umiddelbart gjort oppmerksomme på at historien er lagt til et fantasi-univers som til forveksling ligner vårt eget.

Figurene er som fra en annen tid, med mote fra 1940-tallet og stiv dialog. Effektene er effektive, med prompeflyging som et morsomt høydepunkt.

Bulle fiser til værs i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

Møtet med den store slangen Anna Konda vil kanskje være skummelt for de minste. Denne skapningen er kanskje ingen Smaug, men uansett imponerende laget på et norsk filmbudsjett.

En karikert sjablong

De unge skuespillerne er friske og sjarmerende, men diksjonen er en utfordring når de skal si «Doktor Proktors prompepulver», og det av og til kan høres ut som «Doktr Protk propepule». Heldigvis er hele filmen tekstet.

Atle Antonsens skurkefigur er en karikert sjablong, men Antonsen flesker helhjertet til, og ser ut til å ha en hel del moro med ham.

Kristoffer Joners Doktor Proktor har sine morsomme øyeblikk, men figuren blir en anelse for nølende, stille og anonym. Her burde Dr. Emmet Brown fra Back To The Future vært en rettesnor.

Lise og Proktor står midt i fisevinden i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

LES: Anmeldelsen av Knerten gifter seg

Det beste i filmen? Det er lyden! Lyddesigner Christian Schaanning må berømmes for sin utrettelige innsats for kraftfull promp i surround.

Ginge har også komponert feiende eventyrmusikk, som låner utilslørt fra John Williams toner til E.T. – The Extra Terrestrial, mens Askild Edvardsen har filmet det hele i lekkert bredformat med en rik fargepallett.

Doktor Proktors prompepulver har vært en stor suksess i bokform, og forholdene burde ligge til rett for gode publikumstall også på kino.

Jeg synes nok at filmens historie kunne vært skarpere og mer spennende, men her er det bare å fastslå at målgruppa er en annen. Dette er luftig moro for de med ett siffer i alderen.

FILMFESTIVALEN I HAUGESUND: Bølgen krysser av de fleste sjekkpunktene i oppskriften på en katastrofefilm. En ekspert som ser det ingen andre ser, voldsom ødeleggelse og en familie som må reddes.

Slikt sett støtter filmen seg på kjente sjangerelementer. Direkte original er den derfor ikke.

Men det nye er at det for første gang er basert på norsk virkelighet, i kjente omgivelser, og med et resultat som er direkte skremmende.

Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner spiller rasutsatt ektepar i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Solid skuespill av Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp, tøffe effekter fra Gimpville og dreven regi av Roar Uthaug gjør Bølgen til en spennende og underholdende katastrofe!

LES: Regissør Roar Uthaug hadde ikke hørt om Åkneset

Stor rasfare ved fjorden

Akkurat idet geologen Kristian (Kristoffer Joner) og familien skal flytte fra Geiranger, skjer det ting med det ustabile fjellpartiet Åkerneset (eller Åkneset).

Bare han forstår at det står i umiddelbar fare for å rase ut i fjorden, hvor det er beregnet til å forårsake en 80 meter høy flodbølge som blant annet vil ramme Geiranger.

Omstendigheter gjør at Kristian og datteren Julia (Edith Haagenrud-Sande) er hjemme, et godt stykke fra Geiranger Hotell, der kona Idun (Ane Dahl Torp) er på jobb og sønnen Sondre (Jonas Hoff Oftebro) har tatt inn på et rom.

Og så skjer det som du vet kommer til å skje.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Flodbølgen i ferd med å skylle inn over Geiranger sentrum i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Filmens anslag tar i bruk Geiranger-områdets svimlende natur med sveipende, vakre og brede bilder, nydelig filmet av John Christian Rosenlund. Det er en slående kontrast mellom den blendende innledningen og de imponerende og apokalyptiske scenene vi får se senere.

Det samme gjelder Christian Schaannings lyd, som virkelig setter trommehinnene på utfordrende prøver når filmen nærmer seg sitt klimaks, akkompagnert av Magnus Beites storslåtte katastrofemusikk.

En overvåkningssentral monitorerer det rasfarlige fjellpartiet (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Effektene er også fryktinngytende og overbevisende. Det merkes nok at budsjettet ikke tillater like mange skildringer av ødeleggelse som i en tilsvarende Hollywood-film.

Blant annet viser filmens plakat et stort cruiseskip mellom en flodbølge og Geiranger, men det er ikke noe skip med i filmen.

Tilintetgjørelsen av Geiranger blir heller ikke viet mange sekundene. Det vi får se, holder likevel høy katastrofestandard.

Tro mot sjangeren

Det er åpenbart at regissør Roar Uthaug og produksjonsselskapet Fantefilm kjenner sjangeren godt, og låner åpenlyst fra den. Dette har de gjort før med hell i en annen sjanger, nemlig i skrekkfilmen Fritt Vilt.

Det er mye i Bølgen som virker kjent, som vi føler at vi har sett før (som i forsommerfilmen San Andreas), men som er nesten obligatoriske elementer.

Selvsagt er Kristian den eneste som virkelig forstår hva som er i ferd med å skje. Selvsagt skjer det. Og selvsagt må han redde familien sin fra det som skjer. Og slik må det nesten være.

Jonas Hoff Oftebro spiller Sondre i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

LES: Anmeldelsen av San Andreas

Vi får tilbragt akkurat nok tid med hovedfigurene til at engasjementet for deres videre ve og vel vekkes. Kanskje skulle det vært en sterkere indre konflikt i familien enn at de skal flytte til Stavanger.

Men Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp gjør en solid innsats med det John Kåre Raake og Harald Rosenløw-Eegs effektive manus har gitt dem å spille på, og er med på å gi filmen ekstra tyngde og troverdighet.

Begge imponerer dessuten som actionhelter i noen våte og utfordrende scener i filmens siste del. Jonas Hoff Oftebro, Fridtjov Såheim, Laila Goody og Arthur Berning gjør fine biroller.

Imponerende spenningsfilm

Katastrofefilmer kritiseres ofte for forutsigbarhet og tynn handling, men samtidig har de et sett kriterier som de er nødt til å innfri, ellers er de ikke tro mot sjangeren, og blir kritisert for det, også.

Skredeksperten Kristian (Kristoffer Joner) må redde sin egen familie i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Bølgen lykkes med å sjonglere fine personskildringer og effektdrevet underholdning i en stigende spenningskurve.

Det den kanskje ikke har av originalt tilsnitt, tar den igjen på god kvalitet og profesjonalitet på blant annet foto, lyd, musikk, klipp og regi, slik at dette blir en imponerende spenningsfilm, som vil bli svært godt besøkt på kino.

Og det er der den hører hjemme, i bredt format, høy lyd i alle kanaler og en stor boks popkorn i koppholderen.

(Bølgen er åpningsfilm på Den norske filmfestivalen i Haugesund. Norgespremiere: 28. august)

Helt siden Atle Antonsen låste døren, jekket pilsen og startet rumperisteapparatet i 2010, har Dag vært en av de mest fornøyelige seriene på tv.

Det er ikke like lett å le med i seriens fjerde og siste sesong. Litt fordi vi har blitt veldig godt vant med mye av seriens helsprø situasjonskomikk, men mest fordi serien virkelig har tatt figurutviklingen sin på alvor.

Regissør Øystein Karlsen maler nå så gjenkjennelige bilder av figurenes hverdagsproblemer, at smilebåndet av og til stivner.

Og den utviklingen kler serien godt. Dag har blitt en av våre beste og viktigste komiserier. Fremdeles seriemester på soundtrack, fremdeles seriemester på åpningsvignett og fremdeles med den unike evnen til å glede og deprimere i samme situasjon.

ANMELDELSE: Dag sesong 1 – Skakkjørte folk på godt norsk forknytt vis

*Spoileradvarsel. Denne anmeldelsen inneholder noen avsløringer fra tidligere sesonger av Dag.*

Eva (Tuva Novotny) og Dag (Atle Antonsen) har kommet et stykke fra valiumsdating i fjerde sesong av Dag. (Foto: TV2, Kamerakameratene)

På vei mot egen pasientbenk

I starten av sesong fire har den folkesky samlivsterapeuten Dag Refsnes (Atle Antonsen) inntatt den grå delen av hverdagslivet.

Samlivet med Eva (Tuva Novotny) går i forutsigbare mønstre, den lystbetonte bacondietten hans er erstattet med brokkoli og vår en gang så egenrådige hovedperson har aldri vært nærmere sine pasienters livssituasjon.

Hverdagsproblemene han forakter har blitt hans egne. Samtidig som det samlivet han drakk fordi han ikke fikk, ligger innenfor rekkevidde. «Damned if you do» osv.

Heldigvis for Dag og Eva utfordres deres egoistiske skavanker og småligheter av ytre påvirkning. Serien har fremdeles rikelig med rom og kjærlighet for forviklingsbasert galskap, voldelig krim og generell nedrighet, og både Benedikt (Anders Baasmo Christiansen), Ernst (Rolf Lassgård) og Malin (Agnes Kittelsen) blomstrer på hver sin kant.

Det er godt å se at manusarbeidet i sesong fire tar vare på seriens styrker, samtidig som det legges opp til en fiksjonstroverdig utvikling av hendelsesforløpet. Her klarer Dag å beholde mye av sin opprinnelige nerve – både når det gjelder Dags forhold til Eva, og når det gjelder hvor lykkelig slutt vi egentlig kan vente oss for dette figurgalleriet.

Les også: Dag ble kåret til 2000-tallets beste norske serie av Filmpolitiets lesere

Benedikt Skovrand (Anders Baasmo Christiansen) kjører god «Egon Olsen»-stil i det han slipper ut på prøve. (Foto: TV2, Kamerakameratene)

Blir oppriktig glad i figurene

Rollefigurene er et av seriens sterkeste kort. Dag, Benedikt og gjengen startet som tydelige, nesten karikerte typer. Så har de fått lov til å utvikle seg og vokse, uten at deres særegenheter har forsvunnet.

Disse figurene er komplekse mennesker som er utstyrt med styrker, såbarhet og hvert sitt skreddersydde replikkarsenal. Typer fra ganske ulike planeter, som harmonerer i bane rundt Dags ulike behov, samtidig som de er spennende og fengende i seg selv. Og så er de utrolig godt spilt, av en gjeng skuespillere som både har funnet sine figurer og hverandre.

Vi blir derfor oppriktig glad i dette persongalleriet, og det gjør at vi bryr oss om hvordan det går. Vi tar innover oss det underliggende alvoret de opplever.

Det sterke båndet til figurene gjør at serien har tonet ned bruken av avvæpnende underfundighet, og lar heller publikum dvele litt med situasjonene. Serien ler ikke for oss, men vi får muligheten til å le.

Det er jo et problem det der. At folk har så mye følelser knyttet til følelsene sine. Malin

Leon (Leon August Sannum Vierdal) hjelper Dag (Atle Antonsen) med litt smakfull lampedekor. (Foto: TV2, Kamerakameratene)

Jeg merker jeg er litt trøtt på den evige sitatkrigen mellom Dag og Ernst, hvor alt fra Friedrich Nietzsche til bibelen blir ammunisjon. Det gir en rik fauna av referanser, men det som startet som en treffende parodi på pompøs sitatglede, begynner nå å knekke sammen under den samlede vekten av stappmett ordpynt.

Noe av komikken er naturlig nok også litt slitt når vi nærmer oss førti episoder. Spesielt gjelder dette baconhumoren og Benedikts stadige eskapader. De hører med, men har mistet mye av sin komiske effekt.

Men disse små sliteskadene ødelegger på ingen måte gjensynsgleden med den sorgmuntre gjengen i Dag.

Ved å sette den usosiale Dag Refsnes som en identifiserbar heltefigur, har serieskaperne Øystein Karlsen og Kristopher Schau klart å fange opp en del av outsiderens kvaliteter på en finstemt, sår og humørfylt måte. Serien takler også menneskets skjørhet og ensomhet med en treffende ærlighet som gjør Dag både relevant og viktig for veldig mange – både for dem som ser igjen seg selv, og for dem som trenger å se sine medmennesker litt bedre.

Dag har levert figurer og situasjoner som har sjarmert og festet seg, og skapt en serie så gjenkjennelig at jeg har full forståelse for at både originalserien og manusrettighetene ser ut til å få et godt liv også utenfor Norges grenser.

Dag har premiere på TV2 torsdag 17. september kl 22:15

Hva synes du om Dag? Bli med på diskusjonen i kommentarfeltet.

Leonardo DiCaprio og Tom Hardy storspiller, og kameraarbeidet er en opplevelse i regissør Alejandro González Iñárritus iskalde hevnwestern.

Det er en drivende spennende historie om overlevelse og et brennende behov for god gammel bibelsk rettferdighet. En rå, langsom og innbitt reise svøpet i både naturens og menneskets knallharde ubarmhjertighet.

Pusten er sentral i både tematikk og på lydsiden i The Revenant. Den fundamentale øvelsen det er å fylle lungene med luft gir både rytme og intimitet til en film som er så kroppslig at det gjør vondt.

ANMELDELSE: The Hateful Eight–Quentin Tarantino skuffer ikke!

Både mennesket og natur er nådeløs i den amerikanske villmarken. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Hevnjakt mot alle odds

The Revenant er basert på historien om den amerikanske eventyreren Hugh Glass (Leonardo DiCaprio). I 1823 er han kjentmann for en gruppe pelsjegere som er ute på risikabelt oppdrag langt oppe langs Missouri River.

Etter å ha blitt angrepet av en grizzlybjørn er Glass døden nær. Sårene er dype, bevegeligheten nesten borte og pelsjegerne kan ikke bære han den lange veien hjem i den snødekte villmarken. John Fitzgerald (Tom Hardy) er mannen som får godt betalt for å vokte over Glass, men Fitzgerald forråder sin kjentmann på verste vis, og forlater han for å dø alene.

Med livstruende skader, men med en enorm appetitt på hevn, starter Glass på en lang og nesten umulig ferd gjennom villmarken.

Det er Glass sin «mot alle odds»-jakt som er filmens hovedåre, men hans historie sirkler kledelig rundt flere gode sideplott som alle har sin plass i puslespillet.

Les også: The Revenant gjorde storeslem under nattens Golden Globe-utdeling

Filmen legger seg helt i grenseland for det utrolige. Det er både brutalt og poetisk det Iñárritu utsetter menneskekroppene for i sin visjon av overlevelsesinstinkt i desperat kamp mot uutholdelige forhold.

Men selv med marginalt kaloriopptak, halsbrekkende stunts og en helt vill bjørneangrepscene, så holder fiksjonstroverdigheten seg godt. Med en fot i virkeligheten, og den andre godt plantet i westernsjangerens myter, er denne historien om Hugh Glass akkurat så fantastisk som vi vil at den skal være.

The Revenant er også innom tankegods som problematiserer USAs nasjonsbyggende «frontier»-myter, men disse perspektivene får aldri utfolde seg i særlig grad.

Alejandro González Iñárritu vil underholde med sitt villmarkseventyr. Han holder fokus på det nære og det spektakulære – aspekter han har mesterlig kontroll på.

Les også: The Revenant fikk flest Oscar-nominasjoner

Tom Hardy som den tidligere skalperte pelsjegeren John Fitzgerald. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Emmanuel Lubezki imponerer igjen

Leonardo DiCaprio tilbringer mye tid alene med kameraet, og imponerer med en intens tilstedeværelse og uttrykksfull mimikk i sin ensomhet. Han puster, han kravler, han tygger. Alt med et nesten meditativt drag over seg.

Det er ikke en spesielt pratsom gjeng vi følger i The Revenant, men den dialogen vi får er velskrevet og poengtert.

Spesielt Tom Hardys karakter henter mye av sympatien og dualiteten sin fra en rekke livsanskuende og smått fornøyelige replikker. Fitzgerald er i likhet med Hugh Glass også en slags «overlever», men han finner inspirasjon til sine handlinger ut fra en adskillig mer kynisk og selvsentrert verdensbilde.

ANMELDELSE: Birdman–En kompleks film med ekstraordinær energi

Emmanuel Lubezki (Gravety, Birdman, The Tree of Life) imponerte stort med sitt lekne og stilsikre kameraarbeid på Iñárritus forrige film Birdman. Og igjen er det et bevegelig og nysgjerrig kamera som både overrasker og griper oss ute i villmarken.

Åpningssekvensen, som er et blodig og kaotisk slag, er filmet med en kreativitet og en sømløshet som er nesten svimlende. Perspektivet flyter og skifter fra person til person og gir en opplevelse av tilstedeværelse som jeg ikke har opplevd maken til i en kampscene – et visuelt høydepunkt av den sjeldent gode sorten.

LONDON (NRK): Filmen The Revenant med sine 12 Oscar-nominasjoner var en vanskelig film å lage. Filmteamet jobbet i svært ugjestmilde omgivelser og hadde bare noen få timer med dagslys til å filme i hver dag.

Det er litt av en historie, og den er også sann, historien om Hugh Glass som overlevde etter å ha blitt forlatt i ødemarken for å dø av sine jaktkamerater. 320 kilometer dro den hardt skadde amerikaneren seg, før han omsider nådde sivilisasjonen. Litt av dette fikk også de som var med på å lage filmen merke.

ANMELDELSE: The Revenant – En villmarkswestern som er så kroppslig at det gjør vondt

Leonardo DiCaprio er strålende som naturmannen og oppdageren Hugh Glass i «The Revenant». (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Tøff og vanskelig

Det er Alejandro González Iñárritu, (21 Grams, Babel og Birdman) som har regissert og skrevet deler av manuset. Han kom over historien om jegeren, og fant den både inspirerende og mystisk ifølge seg selv. Store deler av filmen ble spilt inn i Canadas villmark.

– Det var veldig tøft, og det var vanskelig, men også givende å ha overlevd de forholdene, forteller Iñárritu til NRK når vi møter ham i London, forut for premieren.

Filmen åpner med flere imponerende lange kamerakjøringer, som inneholder lange og kompliserte kampscener – uten et eneste klipp.

– Det krevde mye planlegging og prøving på forhånd. Så måtte vi utføre det hele i en panisk tilstand i løpet av de halvannen timene vi hadde dagslys i håp om å lykkes. Det var hverdagen vår, forklarer han.

Kjente ikke historien

Det er snart 200 år siden nybyggeren Hugh Glass ble alvorlig skadet av en grizzly-binne da han skremte henne og de to ungene hennes. To frivillige fra pelshandlerlaget, Jim Bridger og John S. Fitzgerald, ble igjen sammen med Glass da resten av jaktlaget dro videre. Senere dro også de, og løy og sa at Glass var død.

Det er Will Poulter (kjent fra The Mazerunner og Narnia – Reise til det ytterste hav) som spiller Jim Bridger i filmen. Han hadde aldri hørt historien før han fikk rollen.

– Jeg må si det er det mest imponerende manuset jeg noen gang har lest, og har heller aldri blitt så følelsesmessig beveget av å lese noe, sier Bridger til NRK.

Allerede har både regissør Alejandro González Iñárritu og hovedrolleinnehaver Leonardo DiCaprio fått Golden Globe, og er i tillegg nominert til både BAFTA og Oscar.

– Du lager ikke film for å få en Oscar, sier Iñárritu kort og legger til at det uansett er opp til Oscar-akademiet å ta avgjørelsene.

Det samme sier Domnhall Gleeson

– The Revenant er en fantastisk film, men å definere den ut fra Oscar-vinnersjansene tror jeg er en dårlig idé.

– Det er jeg enig i, legger Will Poulter raskt til.

Det ble mange dager under strabasiøse forhold for skuespillerne i The Revenant. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Digget Kristoffer Joner

Da de to skuespillerne forsto vi kom fra Norge, forsøkte de å dreie nesten hele intervjuet over på «Kris», eller Kristoffer Joner. I den ferdigklippede filmen ser vi ham kun i noen korte strekk som en av flere pelshandlere, men Joner hadde åpenbart gjort inntrykk på de to skuespillerkollegene.

– Han var god til alt! sa de to nærmest i kor da de endelig skulle få snakke om ham.

– Hvis det var noe han ikke var god på, så sørget han for å bli den beste, sier Poulter.

– Han var veldig bra i de scenen han var med i, ga alt. Han måtte kutte av seg alt håret foran kameraet på et tidspunkt, det var en av de virkelig bra tingene jeg så under innspillingen, forteller Gleeson.

– Mange av oss bodde på det samme hotellet, hvor vi hang sammen på kveldene: Kris var strålende i filmen – og utenfor, leger han til

The Revenant har norsk premiere 22. januar.

Et komplisert kjærlighetsforhold dekonstrueres i Aasne Vaa Greibrokks lovende regidebut, Alt det vakre, som skildrer hvordan kjærlighetens dystre irrganger kan oppleves på ulike stadier i livet.

Historien spenner over 30 år, når figurene er 23, 33, 43 og 53 år gamle, spilt av skuespillere med ulik dialekt og nasjonalitet.

Dette grepet er kanskje litt fremmedgjørende for det brede publikum, men Alt det vakre er et smart fortalt drama med et innsiktsfullt manus og finstemt skuespill.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kristoffer Joner og Andrea Bræin Hovig spiller David og Sarah som 43-åringer i Alt det vakre. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys AS)

30 år med stormfull kjærlighet

Sarah (Ann Elenora Jørgensen) kommer til sommerhuset til eks-kjæresten David (Magnus Krepper). Han er syk, og vil ha hennes hjelp til å fullføre et nytt teaterstykke, som Sarah frykter handler om henne.

Vi får tilbakeblikk på deres 30 år lange og stormfulle forhold i fire forskjellige akter. Vi ser hvordan de allerede i den første avtaler at de kan møte andre, og hvordan dette påvirker forholdet videre.

I filmens nåtid brygger det opp til en slags avklaring og forsoning mellom Sarah og David.

LES: Anmeldelsen av The Conjuring 2

Filmens fire akter er ulike tolkninger av de samme figurene. I tillegg til Jørgensen og Krepper, spilles Sarah og David av Isabel Beth Toming og Preben Hodneland som 23-åringer, Marte Germaine Christensen og Emil Johnsen som 33-åringer og Andrea Bræin Hovig og Kristoffer Joner som 43-åringer.

En fortelling med samme figurer over 30 år kan by på logistiske problemer, men i stedet for å sminke skuespillere unge eller gamle, eller finne skuespillere som ligner hverandre i de ulike aldersgruppene, har Greibrokk gått motsatt vei.

Hun har valgt skuespillere som verken ligner på hverandre, eller snakker samme dialekt. De eldste utgavene av Sarah og David har til og med skiftet språk og nasjonalitet. Det er et sprekt og modig valg som kunne ha slått veldig feil. Det føles også uvant i begynnelsen, men fungerer likevel på en finurlig måte.

De fire versjonene byr på ulike blikk på hvem Sarah og David er, men skildringen av dynamikken mellom dem er den samme, uansett sammensetningen av skuespillere i rollene. Alle versjonene av Sarah og David har den samme søkende lengselen etter kjærligheten, som kanskje ligger rett foran dem.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Nærhet mellom David (Preben Hodneland) og Sarah (Isabel Beth Toming) fra starten av forholdet deres i Alt det vakre. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys AS)

Lidenskapens destruktive konsekvenser

Deler av historien, som Aasne Vaa Greibrokk har skrevet sammen med Hilde Susan Jægtnes, er inspirert av et teaterstykke av den svenske dramatikeren Lars Norén.

Filmen bruker også teaterestetikk som rammeverk, der vi ser skuespillerne forberede seg til sine roller, men alle scener foregår ute i verden.

Aasne Vaae Greibrokk og fotograf Torkel Riise Svenson holder et vedvarende fokus på figurene, blant annet med nær sex på et hotellrom, opphetet diskusjon på et tog og avslørende dialog ved en kystidyll.

Filmen leker også med tid og virkelighetsoppfatning, spesielt i en scene der to versjoner av Sarah og David kommuniserer med hverandre.

LES: Anmeldelsen av A Perfect Day

Alt det vakre forteller gjenkjennelig om kjærlighetens mørkere sider, der lidenskap kan ha destruktive konsekvenser.

De fire aktene sliter kanskje tilsynelatende med å henge sammen, men om man bruker teaterrammeverket som utgangspunkt, er det likevel mulig å se helheten i det hele.

Dette er derfor en god spillefilmdebut fra Aasne Vaae Greibrokk, som signaliserer talent og vilje til å fortelle voksne og mangefasetterte historier.

Kristoffer Joner ser ut til å være ute av stand til å prestere en dårlig rolle. I dramaet Hjertestart spiller han en mann som bærer på både sorg og skam.

Regissør Arild Andresen forteller en sår og vond historie som de fleste forhåpentligvis ikke kan relatere seg 100% til, men kanskje delvis. Om man ikke nødvendigvis har samme tanker som hovedpersonen, burde det være mulig å forstå hvor de kommer fra.

Hjertestart er en god film om en foreldrerolle i krise, og vekker spørsmål som publikum tvinges til å ta stilling til.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kjetil (Kristoffer Joner), Daniel (Kristoffer Bech) og Tavo (Marlon Moreno) i «Hjertestart». (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys)

Har ikke farsfølelsen

Kjetil (Kristoffer Joner) har blitt alene med den seks år gamle sønnen Daniel (Kristoffer Bech), som han adopterte tre år tidligere sammen med kona Camilla (Ellen Dorrit Petersen).

Nå er hun borte og Kjetil makter ikke å ha den store farsfølelsen for Daniel.

De reiser til Colombia under påskudd av å finne noen svar om sønnens biologiske mor, men den underforståtte årsaken er kanskje at Kjetil ønsker å gi Daniel tilbake.

Anmeldelse: La La Land renner over av musikalitet

Innledningen viser glimt av den nære fortidens familielykke og tomheten som preger nåtiden. Kjetil holder avstand til Daniel, som var mest «konas prosjekt», som han uttrykker det. Han holder skamfullheten skjult, men den pipler frem gjennom Joners skarpe og nyanserte skuespill.

At han presterer godt har vi etter hvert blitt vant til, spesielt i hans forrige samarbeid med Arild Andresen, Kompani Orheim, men at et barn kan uttrykke så mye som Kristoffer Bech gjør i rollen som Daniel, er sjeldnere.

Han spiller langt bedre enn det er lov å forvente av en seksåring, og gjør samspillet mellom de to hovedfigurene kraftfullt og dynamisk.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kristoffer Bech spiller langt bedre enn man kan forvente av en seksåring i «Hjertestart». (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys)

Strekker troverdigheten

Store deler av Hjertestart foregår i Bogotá i Colombia, der den gode miljøskildringen understreker det faktum at Kjetil er på fremmed territorium, både fysisk og psykisk.

Den nærmest utrolige, og kanskje underbevisste, planen om å gi adoptivsønnen tilbake strekker troverdigheten en smule langt, men sier mye om Kjetils desperasjon og følelse av maktesløshet som tapet av kona utløste.

Han får hjelp av taxisjåføren Tavo (Marlon Moreno) og hans familie, som etter hvert begynner å ane omfanget av sorgen og skammen som Kjetil bærer på.

Anmeldelse: A Cure for Wellness er pen, men langdryg

Hjertestart stiller vonde spørsmål om en fars følelsesmessige distanse til sitt adoptivbarn. Manuset, skrevet av Jorge Camacho, Arild Andresen og Hilde Susan Jaegtnes, gir figurene god dialog til å diskutere grunnleggende holdninger til farskap, samtidig som det ikke overdramatiserer tematikken.

Bare et radikalt forslag i filmens siste del kommer brått og uventet og føles lite troverdig. Hjertestart er likevel nødt til å gjøre et visst inntrykk med interessante problemstillinger og engasjerende skuespill, spesielt fra de to Kristoffer’ne.

Er det noe unger liker, så er det prompehumor. Åtteåringen hjemme hos meg trenger bare høre ordet «fis», så triller latteren.

Filmatiseringen av Jo Nesbøs barnebok Doktor Proktors prompepulver er naturlig nok full av fis. Den er også full av enkle, skjematiske figurer i en litt springende handling som kunne hatt større spenningsfaktor.

Kristoffer Joner spiller selveste tittelrollen i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

Filmen greier ikke helt å vekke barnet i meg, men faktiske unger blir helt sikkert godt fornøyd. Og da er det ikke så nøye med meg.

LES: Anmeldelsen av Kule kidz gråter ikke

En fargesprakende fortelling

Lise (Emily Glaister) og den nye naboen Bulle (Eilif Hellum Noraker) blir kjent med eksentriske Doktor Proktor (Kristoffer Joner).

Bulle tester hans prompepulver og oppfordrer ham til å utvikle ideen videre for å gjøre selveste NASA interesserte. Men den sleipe konkurrenten Herr Thrane (Atle Antonsen) trenger sårt en ny oppfinnelse.

Han legger en plan for å stjele prompepulveret og ta æren selv. Lise og Bulle må til pers for å forsøke og forhindre det.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Atle Antonsen (Herr Thrane), Arve Guddingsmo Bjørn (Trym Thrane) og Even Guddingsmo Bjørn (Truls Thrane) i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

Regissør Arild Frølich og hans team leverer en fargesprakende fortelling på lerretet. Vi blir umiddelbart gjort oppmerksomme på at historien er lagt til et fantasi-univers som til forveksling ligner vårt eget.

Figurene er som fra en annen tid, med mote fra 1940-tallet og stiv dialog. Effektene er effektive, med prompeflyging som et morsomt høydepunkt.

Bulle fiser til værs i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

Møtet med den store slangen Anna Konda vil kanskje være skummelt for de minste. Denne skapningen er kanskje ingen Smaug, men uansett imponerende laget på et norsk filmbudsjett.

En karikert sjablong

De unge skuespillerne er friske og sjarmerende, men diksjonen er en utfordring når de skal si «Doktor Proktors prompepulver», og det av og til kan høres ut som «Doktr Protk propepule». Heldigvis er hele filmen tekstet.

Atle Antonsens skurkefigur er en karikert sjablong, men Antonsen flesker helhjertet til, og ser ut til å ha en hel del moro med ham.

Kristoffer Joners Doktor Proktor har sine morsomme øyeblikk, men figuren blir en anelse for nølende, stille og anonym. Her burde Dr. Emmet Brown fra Back To The Future vært en rettesnor.

Lise og Proktor står midt i fisevinden i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

LES: Anmeldelsen av Knerten gifter seg

Det beste i filmen? Det er lyden! Lyddesigner Christian Schaanning må berømmes for sin utrettelige innsats for kraftfull promp i surround.

Ginge har også komponert feiende eventyrmusikk, som låner utilslørt fra John Williams toner til E.T. – The Extra Terrestrial, mens Askild Edvardsen har filmet det hele i lekkert bredformat med en rik fargepallett.

Doktor Proktors prompepulver har vært en stor suksess i bokform, og forholdene burde ligge til rett for gode publikumstall også på kino.

Jeg synes nok at filmens historie kunne vært skarpere og mer spennende, men her er det bare å fastslå at målgruppa er en annen. Dette er luftig moro for de med ett siffer i alderen.

FILMFESTIVALEN I HAUGESUND: Bølgen krysser av de fleste sjekkpunktene i oppskriften på en katastrofefilm. En ekspert som ser det ingen andre ser, voldsom ødeleggelse og en familie som må reddes.

Slikt sett støtter filmen seg på kjente sjangerelementer. Direkte original er den derfor ikke.

Men det nye er at det for første gang er basert på norsk virkelighet, i kjente omgivelser, og med et resultat som er direkte skremmende.

Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner spiller rasutsatt ektepar i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Solid skuespill av Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp, tøffe effekter fra Gimpville og dreven regi av Roar Uthaug gjør Bølgen til en spennende og underholdende katastrofe!

LES: Regissør Roar Uthaug hadde ikke hørt om Åkneset

Stor rasfare ved fjorden

Akkurat idet geologen Kristian (Kristoffer Joner) og familien skal flytte fra Geiranger, skjer det ting med det ustabile fjellpartiet Åkerneset (eller Åkneset).

Bare han forstår at det står i umiddelbar fare for å rase ut i fjorden, hvor det er beregnet til å forårsake en 80 meter høy flodbølge som blant annet vil ramme Geiranger.

Omstendigheter gjør at Kristian og datteren Julia (Edith Haagenrud-Sande) er hjemme, et godt stykke fra Geiranger Hotell, der kona Idun (Ane Dahl Torp) er på jobb og sønnen Sondre (Jonas Hoff Oftebro) har tatt inn på et rom.

Og så skjer det som du vet kommer til å skje.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Flodbølgen i ferd med å skylle inn over Geiranger sentrum i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Filmens anslag tar i bruk Geiranger-områdets svimlende natur med sveipende, vakre og brede bilder, nydelig filmet av John Christian Rosenlund. Det er en slående kontrast mellom den blendende innledningen og de imponerende og apokalyptiske scenene vi får se senere.

Det samme gjelder Christian Schaannings lyd, som virkelig setter trommehinnene på utfordrende prøver når filmen nærmer seg sitt klimaks, akkompagnert av Magnus Beites storslåtte katastrofemusikk.

En overvåkningssentral monitorerer det rasfarlige fjellpartiet (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Effektene er også fryktinngytende og overbevisende. Det merkes nok at budsjettet ikke tillater like mange skildringer av ødeleggelse som i en tilsvarende Hollywood-film.

Blant annet viser filmens plakat et stort cruiseskip mellom en flodbølge og Geiranger, men det er ikke noe skip med i filmen.

Tilintetgjørelsen av Geiranger blir heller ikke viet mange sekundene. Det vi får se, holder likevel høy katastrofestandard.

Tro mot sjangeren

Det er åpenbart at regissør Roar Uthaug og produksjonsselskapet Fantefilm kjenner sjangeren godt, og låner åpenlyst fra den. Dette har de gjort før med hell i en annen sjanger, nemlig i skrekkfilmen Fritt Vilt.

Det er mye i Bølgen som virker kjent, som vi føler at vi har sett før (som i forsommerfilmen San Andreas), men som er nesten obligatoriske elementer.

Selvsagt er Kristian den eneste som virkelig forstår hva som er i ferd med å skje. Selvsagt skjer det. Og selvsagt må han redde familien sin fra det som skjer. Og slik må det nesten være.

Jonas Hoff Oftebro spiller Sondre i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

LES: Anmeldelsen av San Andreas

Vi får tilbragt akkurat nok tid med hovedfigurene til at engasjementet for deres videre ve og vel vekkes. Kanskje skulle det vært en sterkere indre konflikt i familien enn at de skal flytte til Stavanger.

Men Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp gjør en solid innsats med det John Kåre Raake og Harald Rosenløw-Eegs effektive manus har gitt dem å spille på, og er med på å gi filmen ekstra tyngde og troverdighet.

Begge imponerer dessuten som actionhelter i noen våte og utfordrende scener i filmens siste del. Jonas Hoff Oftebro, Fridtjov Såheim, Laila Goody og Arthur Berning gjør fine biroller.

Imponerende spenningsfilm

Katastrofefilmer kritiseres ofte for forutsigbarhet og tynn handling, men samtidig har de et sett kriterier som de er nødt til å innfri, ellers er de ikke tro mot sjangeren, og blir kritisert for det, også.

Skredeksperten Kristian (Kristoffer Joner) må redde sin egen familie i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Bølgen lykkes med å sjonglere fine personskildringer og effektdrevet underholdning i en stigende spenningskurve.

Det den kanskje ikke har av originalt tilsnitt, tar den igjen på god kvalitet og profesjonalitet på blant annet foto, lyd, musikk, klipp og regi, slik at dette blir en imponerende spenningsfilm, som vil bli svært godt besøkt på kino.

Og det er der den hører hjemme, i bredt format, høy lyd i alle kanaler og en stor boks popkorn i koppholderen.

(Bølgen er åpningsfilm på Den norske filmfestivalen i Haugesund. Norgespremiere: 28. august)

Helt siden Atle Antonsen låste døren, jekket pilsen og startet rumperisteapparatet i 2010, har Dag vært en av de mest fornøyelige seriene på tv.

Det er ikke like lett å le med i seriens fjerde og siste sesong. Litt fordi vi har blitt veldig godt vant med mye av seriens helsprø situasjonskomikk, men mest fordi serien virkelig har tatt figurutviklingen sin på alvor.

Regissør Øystein Karlsen maler nå så gjenkjennelige bilder av figurenes hverdagsproblemer, at smilebåndet av og til stivner.

Og den utviklingen kler serien godt. Dag har blitt en av våre beste og viktigste komiserier. Fremdeles seriemester på soundtrack, fremdeles seriemester på åpningsvignett og fremdeles med den unike evnen til å glede og deprimere i samme situasjon.

ANMELDELSE: Dag sesong 1 – Skakkjørte folk på godt norsk forknytt vis

*Spoileradvarsel. Denne anmeldelsen inneholder noen avsløringer fra tidligere sesonger av Dag.*

Eva (Tuva Novotny) og Dag (Atle Antonsen) har kommet et stykke fra valiumsdating i fjerde sesong av Dag. (Foto: TV2, Kamerakameratene)

På vei mot egen pasientbenk

I starten av sesong fire har den folkesky samlivsterapeuten Dag Refsnes (Atle Antonsen) inntatt den grå delen av hverdagslivet.

Samlivet med Eva (Tuva Novotny) går i forutsigbare mønstre, den lystbetonte bacondietten hans er erstattet med brokkoli og vår en gang så egenrådige hovedperson har aldri vært nærmere sine pasienters livssituasjon.

Hverdagsproblemene han forakter har blitt hans egne. Samtidig som det samlivet han drakk fordi han ikke fikk, ligger innenfor rekkevidde. “Damned if you do” osv.

Heldigvis for Dag og Eva utfordres deres egoistiske skavanker og småligheter av ytre påvirkning. Serien har fremdeles rikelig med rom og kjærlighet for forviklingsbasert galskap, voldelig krim og generell nedrighet, og både Benedikt (Anders Baasmo Christiansen), Ernst (Rolf Lassgård) og Malin (Agnes Kittelsen) blomstrer på hver sin kant.

Det er godt å se at manusarbeidet i sesong fire tar vare på seriens styrker, samtidig som det legges opp til en fiksjonstroverdig utvikling av hendelsesforløpet. Her klarer Dag å beholde mye av sin opprinnelige nerve – både når det gjelder Dags forhold til Eva, og når det gjelder hvor lykkelig slutt vi egentlig kan vente oss for dette figurgalleriet.

Les også: Dag ble kåret til 2000-tallets beste norske serie av Filmpolitiets lesere

Benedikt Skovrand (Anders Baasmo Christiansen) kjører god “Egon Olsen”-stil i det han slipper ut på prøve. (Foto: TV2, Kamerakameratene)

Blir oppriktig glad i figurene

Rollefigurene er et av seriens sterkeste kort. Dag, Benedikt og gjengen startet som tydelige, nesten karikerte typer. Så har de fått lov til å utvikle seg og vokse, uten at deres særegenheter har forsvunnet.

Disse figurene er komplekse mennesker som er utstyrt med styrker, såbarhet og hvert sitt skreddersydde replikkarsenal. Typer fra ganske ulike planeter, som harmonerer i bane rundt Dags ulike behov, samtidig som de er spennende og fengende i seg selv. Og så er de utrolig godt spilt, av en gjeng skuespillere som både har funnet sine figurer og hverandre.

Vi blir derfor oppriktig glad i dette persongalleriet, og det gjør at vi bryr oss om hvordan det går. Vi tar innover oss det underliggende alvoret de opplever.

Det sterke båndet til figurene gjør at serien har tonet ned bruken av avvæpnende underfundighet, og lar heller publikum dvele litt med situasjonene. Serien ler ikke for oss, men vi får muligheten til å le.

Det er jo et problem det der. At folk har så mye følelser knyttet til følelsene sine. Malin

Leon (Leon August Sannum Vierdal) hjelper Dag (Atle Antonsen) med litt smakfull lampedekor. (Foto: TV2, Kamerakameratene)

Jeg merker jeg er litt trøtt på den evige sitatkrigen mellom Dag og Ernst, hvor alt fra Friedrich Nietzsche til bibelen blir ammunisjon. Det gir en rik fauna av referanser, men det som startet som en treffende parodi på pompøs sitatglede, begynner nå å knekke sammen under den samlede vekten av stappmett ordpynt.

Noe av komikken er naturlig nok også litt slitt når vi nærmer oss førti episoder. Spesielt gjelder dette baconhumoren og Benedikts stadige eskapader. De hører med, men har mistet mye av sin komiske effekt.

Men disse små sliteskadene ødelegger på ingen måte gjensynsgleden med den sorgmuntre gjengen i Dag.

Ved å sette den usosiale Dag Refsnes som en identifiserbar heltefigur, har serieskaperne Øystein Karlsen og Kristopher Schau klart å fange opp en del av outsiderens kvaliteter på en finstemt, sår og humørfylt måte. Serien takler også menneskets skjørhet og ensomhet med en treffende ærlighet som gjør Dag både relevant og viktig for veldig mange – både for dem som ser igjen seg selv, og for dem som trenger å se sine medmennesker litt bedre.

Dag har levert figurer og situasjoner som har sjarmert og festet seg, og skapt en serie så gjenkjennelig at jeg har full forståelse for at både originalserien og manusrettighetene ser ut til å få et godt liv også utenfor Norges grenser.

Dag har premiere på TV2 torsdag 17. september kl 22:15

Hva synes du om Dag? Bli med på diskusjonen i kommentarfeltet.

Leonardo DiCaprio og Tom Hardy storspiller, og kameraarbeidet er en opplevelse i regissør Alejandro González Iñárritus iskalde hevnwestern.

Det er en drivende spennende historie om overlevelse og et brennende behov for god gammel bibelsk rettferdighet. En rå, langsom og innbitt reise svøpet i både naturens og menneskets knallharde ubarmhjertighet.

Pusten er sentral i både tematikk og på lydsiden i The Revenant. Den fundamentale øvelsen det er å fylle lungene med luft gir både rytme og intimitet til en film som er så kroppslig at det gjør vondt.

ANMELDELSE: The Hateful Eight–Quentin Tarantino skuffer ikke!

Både mennesket og natur er nådeløs i den amerikanske villmarken. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Hevnjakt mot alle odds

The Revenant er basert på historien om den amerikanske eventyreren Hugh Glass (Leonardo DiCaprio). I 1823 er han kjentmann for en gruppe pelsjegere som er ute på risikabelt oppdrag langt oppe langs Missouri River.

Etter å ha blitt angrepet av en grizzlybjørn er Glass døden nær. Sårene er dype, bevegeligheten nesten borte og pelsjegerne kan ikke bære han den lange veien hjem i den snødekte villmarken. John Fitzgerald (Tom Hardy) er mannen som får godt betalt for å vokte over Glass, men Fitzgerald forråder sin kjentmann på verste vis, og forlater han for å dø alene.

Med livstruende skader, men med en enorm appetitt på hevn, starter Glass på en lang og nesten umulig ferd gjennom villmarken.

Det er Glass sin “mot alle odds”-jakt som er filmens hovedåre, men hans historie sirkler kledelig rundt flere gode sideplott som alle har sin plass i puslespillet.

Les også: The Revenant gjorde storeslem under nattens Golden Globe-utdeling

Filmen legger seg helt i grenseland for det utrolige. Det er både brutalt og poetisk det Iñárritu utsetter menneskekroppene for i sin visjon av overlevelsesinstinkt i desperat kamp mot uutholdelige forhold.

Men selv med marginalt kaloriopptak, halsbrekkende stunts og en helt vill bjørneangrepscene, så holder fiksjonstroverdigheten seg godt. Med en fot i virkeligheten, og den andre godt plantet i westernsjangerens myter, er denne historien om Hugh Glass akkurat så fantastisk som vi vil at den skal være.

The Revenant er også innom tankegods som problematiserer USAs nasjonsbyggende “frontier”-myter, men disse perspektivene får aldri utfolde seg i særlig grad.

Alejandro González Iñárritu vil underholde med sitt villmarkseventyr. Han holder fokus på det nære og det spektakulære – aspekter han har mesterlig kontroll på.

Les også: The Revenant fikk flest Oscar-nominasjoner

Tom Hardy som den tidligere skalperte pelsjegeren John Fitzgerald. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Emmanuel Lubezki imponerer igjen

Leonardo DiCaprio tilbringer mye tid alene med kameraet, og imponerer med en intens tilstedeværelse og uttrykksfull mimikk i sin ensomhet. Han puster, han kravler, han tygger. Alt med et nesten meditativt drag over seg.

Det er ikke en spesielt pratsom gjeng vi følger i The Revenant, men den dialogen vi får er velskrevet og poengtert.

Spesielt Tom Hardys karakter henter mye av sympatien og dualiteten sin fra en rekke livsanskuende og smått fornøyelige replikker. Fitzgerald er i likhet med Hugh Glass også en slags “overlever”, men han finner inspirasjon til sine handlinger ut fra en adskillig mer kynisk og selvsentrert verdensbilde.

ANMELDELSE: Birdman–En kompleks film med ekstraordinær energi

Emmanuel Lubezki (Gravety, Birdman, The Tree of Life) imponerte stort med sitt lekne og stilsikre kameraarbeid på Iñárritus forrige film Birdman. Og igjen er det et bevegelig og nysgjerrig kamera som både overrasker og griper oss ute i villmarken.

Åpningssekvensen, som er et blodig og kaotisk slag, er filmet med en kreativitet og en sømløshet som er nesten svimlende. Perspektivet flyter og skifter fra person til person og gir en opplevelse av tilstedeværelse som jeg ikke har opplevd maken til i en kampscene – et visuelt høydepunkt av den sjeldent gode sorten.