kristoffer joner – NRK Filmpolitiet – alt om film, spill og tv-serier

LONDON (NRK): Filmen The Revenant med sine 12 Oscar-nominasjoner var en vanskelig film å lage. Filmteamet jobbet i svært ugjestmilde omgivelser og hadde bare noen få timer med dagslys til å filme i hver dag.

Det er litt av en historie, og den er også sann, historien om Hugh Glass som overlevde etter å ha blitt forlatt i ødemarken for å dø av sine jaktkamerater. 320 kilometer dro den hardt skadde amerikaneren seg, før han omsider nådde sivilisasjonen. Litt av dette fikk også de som var med på å lage filmen merke.

ANMELDELSE: The Revenant – En villmarkswestern som er så kroppslig at det gjør vondt

Leonardo DiCaprio er strålende som naturmannen og oppdageren Hugh Glass i “The Revenant”. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Tøff og vanskelig

Det er Alejandro González Iñárritu, (21 Grams, Babel og Birdman) som har regissert og skrevet deler av manuset. Han kom over historien om jegeren, og fant den både inspirerende og mystisk ifølge seg selv. Store deler av filmen ble spilt inn i Canadas villmark.

– Det var veldig tøft, og det var vanskelig, men også givende å ha overlevd de forholdene, forteller Iñárritu til NRK når vi møter ham i London, forut for premieren.

Filmen åpner med flere imponerende lange kamerakjøringer, som inneholder lange og kompliserte kampscener – uten et eneste klipp.

– Det krevde mye planlegging og prøving på forhånd. Så måtte vi utføre det hele i en panisk tilstand i løpet av de halvannen timene vi hadde dagslys i håp om å lykkes. Det var hverdagen vår, forklarer han.

Kjente ikke historien

Det er snart 200 år siden nybyggeren Hugh Glass ble alvorlig skadet av en grizzly-binne da han skremte henne og de to ungene hennes. To frivillige fra pelshandlerlaget, Jim Bridger og John S. Fitzgerald, ble igjen sammen med Glass da resten av jaktlaget dro videre. Senere dro også de, og løy og sa at Glass var død.

Det er Will Poulter (kjent fra The Mazerunner og Narnia – Reise til det ytterste hav) som spiller Jim Bridger i filmen. Han hadde aldri hørt historien før han fikk rollen.

– Jeg må si det er det mest imponerende manuset jeg noen gang har lest, og har heller aldri blitt så følelsesmessig beveget av å lese noe, sier Bridger til NRK.

Allerede har både regissør Alejandro González Iñárritu og hovedrolleinnehaver Leonardo DiCaprio fått Golden Globe, og er i tillegg nominert til både BAFTA og Oscar.

– Du lager ikke film for å få en Oscar, sier Iñárritu kort og legger til at det uansett er opp til Oscar-akademiet å ta avgjørelsene.

Det samme sier Domnhall Gleeson

– The Revenant er en fantastisk film, men å definere den ut fra Oscar-vinnersjansene tror jeg er en dårlig idé.

– Det er jeg enig i, legger Will Poulter raskt til.

Det ble mange dager under strabasiøse forhold for skuespillerne i The Revenant. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Digget Kristoffer Joner

Da de to skuespillerne forsto vi kom fra Norge, forsøkte de å dreie nesten hele intervjuet over på “Kris”, eller Kristoffer Joner. I den ferdigklippede filmen ser vi ham kun i noen korte strekk som en av flere pelshandlere, men Joner hadde åpenbart gjort inntrykk på de to skuespillerkollegene.

– Han var god til alt! sa de to nærmest i kor da de endelig skulle få snakke om ham.

– Hvis det var noe han ikke var god på, så sørget han for å bli den beste, sier Poulter.

– Han var veldig bra i de scenen han var med i, ga alt. Han måtte kutte av seg alt håret foran kameraet på et tidspunkt, det var en av de virkelig bra tingene jeg så under innspillingen, forteller Gleeson.

– Mange av oss bodde på det samme hotellet, hvor vi hang sammen på kveldene: Kris var strålende i filmen – og utenfor, leger han til

The Revenant har norsk premiere 22. januar.

Et komplisert kjærlighetsforhold dekonstrueres i Aasne Vaa Greibrokks lovende regidebut, Alt det vakre, som skildrer hvordan kjærlighetens dystre irrganger kan oppleves på ulike stadier i livet.

Historien spenner over 30 år, når figurene er 23, 33, 43 og 53 år gamle, spilt av skuespillere med ulik dialekt og nasjonalitet.

Dette grepet er kanskje litt fremmedgjørende for det brede publikum, men Alt det vakre er et smart fortalt drama med et innsiktsfullt manus og finstemt skuespill.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kristoffer Joner og Andrea Bræin Hovig spiller David og Sarah som 43-åringer i Alt det vakre. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys AS)

30 år med stormfull kjærlighet

Sarah (Ann Elenora Jørgensen) kommer til sommerhuset til eks-kjæresten David (Magnus Krepper). Han er syk, og vil ha hennes hjelp til å fullføre et nytt teaterstykke, som Sarah frykter handler om henne.

Vi får tilbakeblikk på deres 30 år lange og stormfulle forhold i fire forskjellige akter. Vi ser hvordan de allerede i den første avtaler at de kan møte andre, og hvordan dette påvirker forholdet videre.

I filmens nåtid brygger det opp til en slags avklaring og forsoning mellom Sarah og David.

LES: Anmeldelsen av The Conjuring 2

Filmens fire akter er ulike tolkninger av de samme figurene. I tillegg til Jørgensen og Krepper, spilles Sarah og David av Isabel Beth Toming og Preben Hodneland som 23-åringer, Marte Germaine Christensen og Emil Johnsen som 33-åringer og Andrea Bræin Hovig og Kristoffer Joner som 43-åringer.

En fortelling med samme figurer over 30 år kan by på logistiske problemer, men i stedet for å sminke skuespillere unge eller gamle, eller finne skuespillere som ligner hverandre i de ulike aldersgruppene, har Greibrokk gått motsatt vei.

Hun har valgt skuespillere som verken ligner på hverandre, eller snakker samme dialekt. De eldste utgavene av Sarah og David har til og med skiftet språk og nasjonalitet. Det er et sprekt og modig valg som kunne ha slått veldig feil. Det føles også uvant i begynnelsen, men fungerer likevel på en finurlig måte.

De fire versjonene byr på ulike blikk på hvem Sarah og David er, men skildringen av dynamikken mellom dem er den samme, uansett sammensetningen av skuespillere i rollene. Alle versjonene av Sarah og David har den samme søkende lengselen etter kjærligheten, som kanskje ligger rett foran dem.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Nærhet mellom David (Preben Hodneland) og Sarah (Isabel Beth Toming) fra starten av forholdet deres i Alt det vakre. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys AS)

Lidenskapens destruktive konsekvenser

Deler av historien, som Aasne Vaa Greibrokk har skrevet sammen med Hilde Susan Jægtnes, er inspirert av et teaterstykke av den svenske dramatikeren Lars Norén.

Filmen bruker også teaterestetikk som rammeverk, der vi ser skuespillerne forberede seg til sine roller, men alle scener foregår ute i verden.

Aasne Vaae Greibrokk og fotograf Torkel Riise Svenson holder et vedvarende fokus på figurene, blant annet med nær sex på et hotellrom, opphetet diskusjon på et tog og avslørende dialog ved en kystidyll.

Filmen leker også med tid og virkelighetsoppfatning, spesielt i en scene der to versjoner av Sarah og David kommuniserer med hverandre.

LES: Anmeldelsen av A Perfect Day

Alt det vakre forteller gjenkjennelig om kjærlighetens mørkere sider, der lidenskap kan ha destruktive konsekvenser.

De fire aktene sliter kanskje tilsynelatende med å henge sammen, men om man bruker teaterrammeverket som utgangspunkt, er det likevel mulig å se helheten i det hele.

Dette er derfor en god spillefilmdebut fra Aasne Vaae Greibrokk, som signaliserer talent og vilje til å fortelle voksne og mangefasetterte historier.

Kristoffer Joner ser ut til å være ute av stand til å prestere en dårlig rolle. I dramaet Hjertestart spiller han en mann som bærer på både sorg og skam.

Regissør Arild Andresen forteller en sår og vond historie som de fleste forhåpentligvis ikke kan relatere seg 100% til, men kanskje delvis. Om man ikke nødvendigvis har samme tanker som hovedpersonen, burde det være mulig å forstå hvor de kommer fra.

Hjertestart er en god film om en foreldrerolle i krise, og vekker spørsmål som publikum tvinges til å ta stilling til.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kjetil (Kristoffer Joner), Daniel (Kristoffer Bech) og Tavo (Marlon Moreno) i “Hjertestart”. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys)

Har ikke farsfølelsen

Kjetil (Kristoffer Joner) har blitt alene med den seks år gamle sønnen Daniel (Kristoffer Bech), som han adopterte tre år tidligere sammen med kona Camilla (Ellen Dorrit Petersen).

Nå er hun borte og Kjetil makter ikke å ha den store farsfølelsen for Daniel.

De reiser til Colombia under påskudd av å finne noen svar om sønnens biologiske mor, men den underforståtte årsaken er kanskje at Kjetil ønsker å gi Daniel tilbake.

Anmeldelse: La La Land renner over av musikalitet

Innledningen viser glimt av den nære fortidens familielykke og tomheten som preger nåtiden. Kjetil holder avstand til Daniel, som var mest “konas prosjekt”, som han uttrykker det. Han holder skamfullheten skjult, men den pipler frem gjennom Joners skarpe og nyanserte skuespill.

At han presterer godt har vi etter hvert blitt vant til, spesielt i hans forrige samarbeid med Arild Andresen, Kompani Orheim, men at et barn kan uttrykke så mye som Kristoffer Bech gjør i rollen som Daniel, er sjeldnere.

Han spiller langt bedre enn det er lov å forvente av en seksåring, og gjør samspillet mellom de to hovedfigurene kraftfullt og dynamisk.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kristoffer Bech spiller langt bedre enn man kan forvente av en seksåring i “Hjertestart”. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys)

Strekker troverdigheten

Store deler av Hjertestart foregår i Bogotá i Colombia, der den gode miljøskildringen understreker det faktum at Kjetil er på fremmed territorium, både fysisk og psykisk.

Den nærmest utrolige, og kanskje underbevisste, planen om å gi adoptivsønnen tilbake strekker troverdigheten en smule langt, men sier mye om Kjetils desperasjon og følelse av maktesløshet som tapet av kona utløste.

Han får hjelp av taxisjåføren Tavo (Marlon Moreno) og hans familie, som etter hvert begynner å ane omfanget av sorgen og skammen som Kjetil bærer på.

Anmeldelse: A Cure for Wellness er pen, men langdryg

Hjertestart stiller vonde spørsmål om en fars følelsesmessige distanse til sitt adoptivbarn. Manuset, skrevet av Jorge Camacho, Arild Andresen og Hilde Susan Jaegtnes, gir figurene god dialog til å diskutere grunnleggende holdninger til farskap, samtidig som det ikke overdramatiserer tematikken.

Bare et radikalt forslag i filmens siste del kommer brått og uventet og føles lite troverdig. Hjertestart er likevel nødt til å gjøre et visst inntrykk med interessante problemstillinger og engasjerende skuespill, spesielt fra de to Kristoffer’ne.

Regissør Arild Østin Ommundsen tar oss igjen med til Stavangers mørke baksider. Now It’s Dark er en atmosfærisk, stemningsfull og nesten David Lynch-aktig film med en handling som foregår i grenselandet mellom drøm og virkelighet (filmens tittel er lånt fra en sangtekst i Twin Peaks. EDIT: David Lynch brukte uttrykket “now it’s dark”, som mange har kommentert, først i filmen Blue Velvet fra 1986).

Noen av hovedpersonens mange tilfeldige møter med ulike figurer kan av og til føles overflødige, men Silje Salomonsens sterke hovedrolle, det ambisiøse filmspråket og Thomas Dybdahls suggererende musikk gjør Now It’s Dark til et stilsikkert drama som formidler en uro og ubalanse som trekker publikum stadig lenger inn i marerittet.

Kristoffer Joner spiller en mystisk og lyssky figur i “Now It’s Dark”. (Foto: Chezville)

Gatelangs i Stavanger sentrum

Filmen starter med et sitat fra Lewis Carrolls Alice i Eventyrland: “I’m afraid I can’t explain myself, sir. Because I am not myself, you see?” Boka kan også spottes i filmen, og gir en ledetråd til hvordan historien og hovedfiguren kan tolkes.

Lene (Silje Salmonsen) er en slags Alice som dykker ned i kaninhullet og tilbringer en evig natt gående gatelangs i Stavanger sentrum. Hennes møter med venner, bekjente og fremmede gir etter hvert inntrykk av at noe har skjedd med Lene som forklarer hvorfor hun vandrer.

Anmeldelse: Game Night er best når humoren får være mørk

Man befinner seg i et univers der virkelighetsoppfatningen er delt. Lenes bilde av sammenhenger og bekjentskaper viser seg å ikke stemme helt overens med andres.

Det kan virke som om flere av hendelsene foregår i hennes eget forvirrede hode. Lene sier selv til en av de hun møter at hun tror det rabler for henne.

Silje Salomonsens gode spill vitner om en figur ute av balanse. Noe har gått feil, men Østin Ommundsens manus holder klokelig tilbake, slik at publikum selv må forsøke å legge puslespillbitene sammen til et helhetlig bilde.

Pia Tjelta spiller Lenes gamle venninne, Lone, i “Now It’s Dark”. (Foto: Chezville)

Skjebner som gjør inntrykk

Salomonsen bærer hele filmen på sine skuldre i en gjennomført hovedrolle som imponerer. Utstyrt med et av landets mest kameravennlige ansikt, uttrykker hun en innestengt smerte i Lene som bryter ut ved flere anledninger, uten at rollen hverken overdrives eller overspilles.

Hun spilte også en sterk hovedrolle i Østin Ommundsens forrige film, Eventyrland, og har vært med i hans tidligere filmer Mongoland, Monstertorsdag og Rottenetter. Man skulle tro at hennes talent kunne vært utnyttet av flere filmskapere enn ektemannen. Sist hun spilte i en annens spillefilm var i Jens Liens Jonny Vang, og det var helt tilbake i 2003.

Anmeldelse: The Shape of Water er en uimotståelig kjærlighetserklæring til filmmediet

Now It’s Dark utspilles mot et slitent Stavanger i oljedepresjon. Bybildet ser kjent ut, men likevel annerledes, som i et alternativt univers. Her utforskes menneskeskjebner som gjør inntrykk, spesielt Lenes vandring gjennom natten, forårsaket av minner fra ulykkelige omstendigheter.

Noen av scenene kan tilsynelatende være resultat av at Arild Østin Ommundsen har forsøkt å presse inn så mange gamle venner som mulig, som Pia Tjelta, Kristoffer Joner, Vegar Hoel, Egil Birkeland, Andreas Cappelen, Reidar Ewing og Marko Kanic.

Ikke alle virker like relevante underveis. Men samlet, forteller de den samme historien. Den om jenta som har havnet på et fremmed sted.

Alice i Eventyrland kalles “drømmelitteratur”. Now It’s Dark er en mørk, bisarr og surrealistisk drømmefilm som griper emosjonelt og pirrer nysgjerrigheten.

Regissør Joern Utkilen har utmerket seg med flere originale og merksnodige kortfilmer, som Who’s My Favourite Girl? (1999), Asyl (2011) og Jord over vind (2013). Når han nå debuterer med sin første spillefilm, er det som forventet at den er sær, vittig, absurd og ulikt det meste du har sett på kino.

Vann over ild henter sin tittel fra den kinesiske tekstsamlingen Yijing – Forandringens bok, mens handling og miljø er inspirert av westernsjangeren.

Den har et visuelt uttrykk som definitivt er særegent, blant annet med mopeder og campingvogner i stedet for hest og kjerre. Filmen kaster et samfunnssatirisk blikk mot makt, korrupsjon og politikk, samtidig som den sjonglerer lekent med sjangergrep.

Den vitner om en regissør som trives best i det ukonvensjonelle, og lykkes med å skape noe som ligger et godt stykke bortenfor A4-filmen. Vann over ild er fornøyelig og eksentrisk.

Anmeldelse: Adrift byr på dramatisk havsnød fra virkeligheten

Arthur Berning, Ole Christoffer Ertvaag og Kristoffer Joner i “Vann over ild”. (Foto: Eirik Evjen)

Opprør mot makteliten

Handlingen foregår i et lite gruvesamfunn, der innbyggerne bor i fargerike campingvogner parkert i hesteskoformasjon. De graver ikke etter gull, men små plastikkbiter, som både er stedets valuta og kan brukes som pynt på glorete westernkostymer.

Nå har imidlertid alle blitt så rike at ingen gidder jobbe lenger. Samfunnet stopper opp og søpla flyter. En fremmed (Kristoffer Joner) ankommer byen, og skaper friksjon mellom innbyggerne.

Samtidig planlegger tre karer og en tilreisende eksotisk danser å frigjøre en uskyldig fengslet dame, noe som forårsaker et aldri så lite opprør mot stedets maktelite.

Anmeldelse: Sterk prestasjon fra Charlize Theron i Tully

Nina Ellen Ødegård kjører rosa moped gjennom en norsk “ørken” i Joern Utkilens film “Vann over ild”. (Foto: Eirik Evjen)

Kuriøse uttrykk

Vann over ild er innspilt i et sanddeponi ved den gamle gruven på Knaben i Kvinesdal. Her har Joern Utkilen filmet i unorske omgivelser som er en interessant krysning av nordisk skog og amerikansk prærie.

De cowboy-aktige figurene krysser dette landskapet på mopeder, ikke på hesteryggen, noe som gjør at dette sannsynligvis er historiens første filmproduksjon med tre mopedreparatører på rulleteksten.

De gode skuespillerne Cato Skimten Storengen, Ole Christoffer Ertvaag, Nina Ellen Ødegård, Kristoffer Joner, Helga Guren, Arthur Berning, Edward Schultheiss, Jørgen Foss, Kamilla Grønli Hartvig og Ole Johan Skjelbred skaper besynderlige westernfigurer med hvert sitt unike, kuriøse uttrykk. En liten favoritt er Laura Vallenes i rollen som en alltid smilende øksekvinne.

Anmeldelse: Grovt kul gladvold i Deadpool 2

Kristoffer Joner, Ole Christoffer Ertvaag og Laura Vallenes i “Vann over ild”. (Foto: Lars Olav Dybvig)

Forholdsvis utradisjonelt

Joern Utkilen forteller en historie om pengejag, maktovergrep og hvilke prinsipper man er villig til å ofre i jakten på materielle verdier. I hans spesielle univers resulterer det i flere komiske opptrinn, der selv død og fordervelse har humoristiske tilsnitt.

Det hele ender med et oppgjør som er inspirert av utallige westernfilmer, men siden dette er en Joern Utkilen-film, er forløpet selvsagt forholdsvis utradisjonelt.

Vann over ild er et friskt forsøk på å lage noe annerledes, og Utkilen lykkes med sin morsomme dialog, skrudde figurer og pussige detaljer. Noen vil kanskje oppleve budskapet som diffust og uttrykket litt fremmedgjørende, men filmen er i hvert fall ikke kjedelig!

Filmfestivalen i Haugesund (NRK): Skjelvet er Norges største katastrofefilm noensinne. Det finnes riktignok ikke mange av sorten, men regissør John Andreas Andersen og produsentene Martin Sundland og Are Heidenstrøm har laget en spennende og medrivende sjangerfilm.

Den imponerer med effekter som nærmest gjør Bølgen til et skvulp, og engasjerer med et mellommenneskelig drama som får akkurat nok tid til å utspille seg mellom høydepunktene.

Skjelvet har noen få svakheter, men innvendingene er pirk som forsvinner sammen med Postgirobygget. Dette er en sikker suksess der filmskaperne har lagt lista høyt og kommer over uten å rive annet enn halve Oslo.

Idun (Ane Dahl Torp) blir synlig preget av hendelsene i “Skjelvet”. (Foto: Fantefilm/Nordisk Film Distribusjon)

Kan skje når som helst

Familien Eikjord har flyttet til Oslo etter begivenhetene i Bølgen, men Kristian (Kristoffer Joner) har flyttet fra Idun (Ane Dahl Torp) og barna Sondre (Jonas Hoff Oftebro) og Julia (Edith Haagenrud-Sande).

Nå får han mistanke om at et stort jordskjelv kan ramme hovedstaden, som kan være mange ganger sterkere enn det som inntraff 23. oktober 1904.

Han kontakter Marit (Kathrine Thorborg Johansen), datteren til en nylig avdød geolog som hadde samme teori, og oppdager gjennom å studere hans forskning at skjelvet kan komme når som helst.

Samtidig er Idun i full virksomhet i sin nye jobb på Plaza Hotel, og hun befinner seg selvsagt i toppetasjen når ting begynner å skje.

Anmeldelse: Equalizer 2 byr på nydelig brutalitet og tvilsom moral

Det er ingen hemmelighet at filmens skjelv faktisk inntreffer. Noe annet hadde vært litt merkelig. Spenningen mot dette øyeblikket bygges gradvis opp på en effektiv måte.

Det dukker opp stadig flere små og illevarslende tegn, som Kristian selvsagt er den eneste som forstår betydningen av, noe som er helt i tråd med sjangerens regler og konvensjoner.

Når ting begynner å skje, går filmen over i rent katastrofemodus, der Kristian og Marit må forsøke å redde Idun og Julia. Her får vi en rekke spennende sekvenser der det bokstavelig talt handler om liv og død. Her skildres dramatikken godt med alvorlige konsekvenser.

Overgår alt man har sett tidligere

Når det gjelder mengden av effekter, må nok Skjelvet finne seg i å være en lillebror av noen amerikanske katastrofefilmer med langt større budsjett, som for eksempel San Andreas. Likevel er det noe helt eget ved å se katastrofen ramme en by man kjenner, gater man har gått i og bygninger man har vært i.

Storm Studios og Gimpville har prestert effekter som egentlig ikke burde være mulig på dette budsjettet. Omfanget og detaljnivået overgår alt man har sett i norsk film tidligere, der kjente og kjære landemerker går til grunne i dramatiske og spektakulære oversiktsbilder.

Anmeldelse: Kunis og McKinnon er ingen god match i The Spy Who Dumped Me

Skjelvet har også svært god produksjonsdesign og scenografi som matcher de digitale effektene, alt filmet med presisjon og finesse av den drevne fotografen John Christian Rosenlund.

Hans flotte bilder er effektivt klippet av Christian Siebenherz, og understøttes av Johannes Ringen og Johan Söderqvists musikk, som må ha vært kraftig inspirert av Hans Zimmers musikk til noen av Christoffer Nolans filmer.

Man må også merke seg det fantastiske lydsporet, skapt av Tormod Ringnes og Baard H. Ingebrethsen. De kan la filmen være stille og forsiktig i et øyeblikk, for så i det neste presse kinoens subwoofer til det ytterste med bombastisk bass.

Det gjør inntrykk å se en bygning rase inn i en annen, og der er det man hører minst like viktig som det man ser. Lyden er helt rå, og må oppleves i en stor kinosal med riktig utstyr!

Marit (Kathrine Thorborg Johansen) og Julia Edith Haagerud-Sande) må kaste seg ned på gulvet i “Skjelvet”. (Foto: Fantefilm/Nordisk Film Distribusjon)

Drivende god underholdning

Ved siden av å være en effektdreven katastrofefilm, er Skjelvet også en fin og tidvis rørende historie om en familie som ikke har greid å komme seg helt etter traumene de ble påført i Geiranger.

Manuset, skrevet av John Kåre Raake og Harald Rosenløw-Eeg, går kanskje ikke så veldig dypt inn i denne materien, men akkurat nok til at vi forstår hvordan familien sliter og hva som står på spill for dem.

Dessuten spilles hovedrollene nok en gang av Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp, som jo er glimrende skuespillere som er i stand til å gjøre mye ut av lite. Begivenhetene understreker kjærligheten som finnes mellom Kristian og Idun, til tross for at forholdet har fått seg en knekk.

Her skapes det en underliggende spenning som øker risikoen for figurene. Det føles viktig at de skal komme seg gjennom denne krisen, også.

Anmeldelse: Megalodon er en enkel og upretensiøs haithriller

Dyktige Kathrine Thorborg Johansen er et friskt pust i rollen som handlekraftige Marit, og unge Edith Haagenrud-Sande er flink i noen skikkelig krevende situasjoner. Jonas Hoff Oftebros rolle som Sondre forsvinner dessverre litt i historien, og burde kanskje vært knyttet tettere opp til hva resten av persongalleriet opplever under katastrofen.

Filmen kunne nok også kostet på seg et litt tydeligere etterspill, for den har det tilsynelatende så travelt med å avslutte at det er noen hendelser og historietråder som ikke lander helt. I det store bildet er dette likevel mindre viktig, og overskygges av filmens mange kvaliteter.

Dette er en modig satsing fra Fantefilm, for fallhøyden er stor når man gir seg i kast med en sjangerfilm der man konkurrerer med Hollywood. Det er bare å fastslå at filmskaperne lykkes, for dette er drivende god underholdning med en effektiv historie, engasjerende skuespill og utrolige effekter på både lyd- og bildefronten. Skjelvet innfrir til gagns!

(Filmen åpner Den norske filmfestivalen i Haugesund. Norgespremiere: 31. august)

Er det noe unger liker, så er det prompehumor. Åtteåringen hjemme hos meg trenger bare høre ordet «fis», så triller latteren.

Filmatiseringen av Jo Nesbøs barnebok Doktor Proktors prompepulver er naturlig nok full av fis. Den er også full av enkle, skjematiske figurer i en litt springende handling som kunne hatt større spenningsfaktor.

Kristoffer Joner spiller selveste tittelrollen i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

Filmen greier ikke helt å vekke barnet i meg, men faktiske unger blir helt sikkert godt fornøyd. Og da er det ikke så nøye med meg.

LES: Anmeldelsen av Kule kidz gråter ikke

En fargesprakende fortelling

Lise (Emily Glaister) og den nye naboen Bulle (Eilif Hellum Noraker) blir kjent med eksentriske Doktor Proktor (Kristoffer Joner).

Bulle tester hans prompepulver og oppfordrer ham til å utvikle ideen videre for å gjøre selveste NASA interesserte. Men den sleipe konkurrenten Herr Thrane (Atle Antonsen) trenger sårt en ny oppfinnelse.

Han legger en plan for å stjele prompepulveret og ta æren selv. Lise og Bulle må til pers for å forsøke og forhindre det.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Atle Antonsen (Herr Thrane), Arve Guddingsmo Bjørn (Trym Thrane) og Even Guddingsmo Bjørn (Truls Thrane) i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

Regissør Arild Frølich og hans team leverer en fargesprakende fortelling på lerretet. Vi blir umiddelbart gjort oppmerksomme på at historien er lagt til et fantasi-univers som til forveksling ligner vårt eget.

Figurene er som fra en annen tid, med mote fra 1940-tallet og stiv dialog. Effektene er effektive, med prompeflyging som et morsomt høydepunkt.

Bulle fiser til værs i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

Møtet med den store slangen Anna Konda vil kanskje være skummelt for de minste. Denne skapningen er kanskje ingen Smaug, men uansett imponerende laget på et norsk filmbudsjett.

En karikert sjablong

De unge skuespillerne er friske og sjarmerende, men diksjonen er en utfordring når de skal si «Doktor Proktors prompepulver», og det av og til kan høres ut som «Doktr Protk propepule». Heldigvis er hele filmen tekstet.

Atle Antonsens skurkefigur er en karikert sjablong, men Antonsen flesker helhjertet til, og ser ut til å ha en hel del moro med ham.

Kristoffer Joners Doktor Proktor har sine morsomme øyeblikk, men figuren blir en anelse for nølende, stille og anonym. Her burde Dr. Emmet Brown fra Back To The Future vært en rettesnor.

Lise og Proktor står midt i fisevinden i Doktor Proktors prompepulver (Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon AS).

LES: Anmeldelsen av Knerten gifter seg

Det beste i filmen? Det er lyden! Lyddesigner Christian Schaanning må berømmes for sin utrettelige innsats for kraftfull promp i surround.

Ginge har også komponert feiende eventyrmusikk, som låner utilslørt fra John Williams toner til E.T. – The Extra Terrestrial, mens Askild Edvardsen har filmet det hele i lekkert bredformat med en rik fargepallett.

Doktor Proktors prompepulver har vært en stor suksess i bokform, og forholdene burde ligge til rett for gode publikumstall også på kino.

Jeg synes nok at filmens historie kunne vært skarpere og mer spennende, men her er det bare å fastslå at målgruppa er en annen. Dette er luftig moro for de med ett siffer i alderen.

FILMFESTIVALEN I HAUGESUND: Bølgen krysser av de fleste sjekkpunktene i oppskriften på en katastrofefilm. En ekspert som ser det ingen andre ser, voldsom ødeleggelse og en familie som må reddes.

Slikt sett støtter filmen seg på kjente sjangerelementer. Direkte original er den derfor ikke.

Men det nye er at det for første gang er basert på norsk virkelighet, i kjente omgivelser, og med et resultat som er direkte skremmende.

Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner spiller rasutsatt ektepar i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Solid skuespill av Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp, tøffe effekter fra Gimpville og dreven regi av Roar Uthaug gjør Bølgen til en spennende og underholdende katastrofe!

LES: Regissør Roar Uthaug hadde ikke hørt om Åkneset

Stor rasfare ved fjorden

Akkurat idet geologen Kristian (Kristoffer Joner) og familien skal flytte fra Geiranger, skjer det ting med det ustabile fjellpartiet Åkerneset (eller Åkneset).

Bare han forstår at det står i umiddelbar fare for å rase ut i fjorden, hvor det er beregnet til å forårsake en 80 meter høy flodbølge som blant annet vil ramme Geiranger.

Omstendigheter gjør at Kristian og datteren Julia (Edith Haagenrud-Sande) er hjemme, et godt stykke fra Geiranger Hotell, der kona Idun (Ane Dahl Torp) er på jobb og sønnen Sondre (Jonas Hoff Oftebro) har tatt inn på et rom.

Og så skjer det som du vet kommer til å skje.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Flodbølgen i ferd med å skylle inn over Geiranger sentrum i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Filmens anslag tar i bruk Geiranger-områdets svimlende natur med sveipende, vakre og brede bilder, nydelig filmet av John Christian Rosenlund. Det er en slående kontrast mellom den blendende innledningen og de imponerende og apokalyptiske scenene vi får se senere.

Det samme gjelder Christian Schaannings lyd, som virkelig setter trommehinnene på utfordrende prøver når filmen nærmer seg sitt klimaks, akkompagnert av Magnus Beites storslåtte katastrofemusikk.

En overvåkningssentral monitorerer det rasfarlige fjellpartiet (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Effektene er også fryktinngytende og overbevisende. Det merkes nok at budsjettet ikke tillater like mange skildringer av ødeleggelse som i en tilsvarende Hollywood-film.

Blant annet viser filmens plakat et stort cruiseskip mellom en flodbølge og Geiranger, men det er ikke noe skip med i filmen.

Tilintetgjørelsen av Geiranger blir heller ikke viet mange sekundene. Det vi får se, holder likevel høy katastrofestandard.

Tro mot sjangeren

Det er åpenbart at regissør Roar Uthaug og produksjonsselskapet Fantefilm kjenner sjangeren godt, og låner åpenlyst fra den. Dette har de gjort før med hell i en annen sjanger, nemlig i skrekkfilmen Fritt Vilt.

Det er mye i Bølgen som virker kjent, som vi føler at vi har sett før (som i forsommerfilmen San Andreas), men som er nesten obligatoriske elementer.

Selvsagt er Kristian den eneste som virkelig forstår hva som er i ferd med å skje. Selvsagt skjer det. Og selvsagt må han redde familien sin fra det som skjer. Og slik må det nesten være.

Jonas Hoff Oftebro spiller Sondre i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

LES: Anmeldelsen av San Andreas

Vi får tilbragt akkurat nok tid med hovedfigurene til at engasjementet for deres videre ve og vel vekkes. Kanskje skulle det vært en sterkere indre konflikt i familien enn at de skal flytte til Stavanger.

Men Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp gjør en solid innsats med det John Kåre Raake og Harald Rosenløw-Eegs effektive manus har gitt dem å spille på, og er med på å gi filmen ekstra tyngde og troverdighet.

Begge imponerer dessuten som actionhelter i noen våte og utfordrende scener i filmens siste del. Jonas Hoff Oftebro, Fridtjov Såheim, Laila Goody og Arthur Berning gjør fine biroller.

Imponerende spenningsfilm

Katastrofefilmer kritiseres ofte for forutsigbarhet og tynn handling, men samtidig har de et sett kriterier som de er nødt til å innfri, ellers er de ikke tro mot sjangeren, og blir kritisert for det, også.

Skredeksperten Kristian (Kristoffer Joner) må redde sin egen familie i Bølgen (Foto: Fantefilm Fiksjon).

Bølgen lykkes med å sjonglere fine personskildringer og effektdrevet underholdning i en stigende spenningskurve.

Det den kanskje ikke har av originalt tilsnitt, tar den igjen på god kvalitet og profesjonalitet på blant annet foto, lyd, musikk, klipp og regi, slik at dette blir en imponerende spenningsfilm, som vil bli svært godt besøkt på kino.

Og det er der den hører hjemme, i bredt format, høy lyd i alle kanaler og en stor boks popkorn i koppholderen.

(Bølgen er åpningsfilm på Den norske filmfestivalen i Haugesund. Norgespremiere: 28. august)

Helt siden Atle Antonsen låste døren, jekket pilsen og startet rumperisteapparatet i 2010, har Dag vært en av de mest fornøyelige seriene på tv.

Det er ikke like lett å le med i seriens fjerde og siste sesong. Litt fordi vi har blitt veldig godt vant med mye av seriens helsprø situasjonskomikk, men mest fordi serien virkelig har tatt figurutviklingen sin på alvor.

Regissør Øystein Karlsen maler nå så gjenkjennelige bilder av figurenes hverdagsproblemer, at smilebåndet av og til stivner.

Og den utviklingen kler serien godt. Dag har blitt en av våre beste og viktigste komiserier. Fremdeles seriemester på soundtrack, fremdeles seriemester på åpningsvignett og fremdeles med den unike evnen til å glede og deprimere i samme situasjon.

ANMELDELSE: Dag sesong 1 – Skakkjørte folk på godt norsk forknytt vis

*Spoileradvarsel. Denne anmeldelsen inneholder noen avsløringer fra tidligere sesonger av Dag.*

Eva (Tuva Novotny) og Dag (Atle Antonsen) har kommet et stykke fra valiumsdating i fjerde sesong av Dag. (Foto: TV2, Kamerakameratene)

På vei mot egen pasientbenk

I starten av sesong fire har den folkesky samlivsterapeuten Dag Refsnes (Atle Antonsen) inntatt den grå delen av hverdagslivet.

Samlivet med Eva (Tuva Novotny) går i forutsigbare mønstre, den lystbetonte bacondietten hans er erstattet med brokkoli og vår en gang så egenrådige hovedperson har aldri vært nærmere sine pasienters livssituasjon.

Hverdagsproblemene han forakter har blitt hans egne. Samtidig som det samlivet han drakk fordi han ikke fikk, ligger innenfor rekkevidde. “Damned if you do” osv.

Heldigvis for Dag og Eva utfordres deres egoistiske skavanker og småligheter av ytre påvirkning. Serien har fremdeles rikelig med rom og kjærlighet for forviklingsbasert galskap, voldelig krim og generell nedrighet, og både Benedikt (Anders Baasmo Christiansen), Ernst (Rolf Lassgård) og Malin (Agnes Kittelsen) blomstrer på hver sin kant.

Det er godt å se at manusarbeidet i sesong fire tar vare på seriens styrker, samtidig som det legges opp til en fiksjonstroverdig utvikling av hendelsesforløpet. Her klarer Dag å beholde mye av sin opprinnelige nerve – både når det gjelder Dags forhold til Eva, og når det gjelder hvor lykkelig slutt vi egentlig kan vente oss for dette figurgalleriet.

Les også: Dag ble kåret til 2000-tallets beste norske serie av Filmpolitiets lesere

Benedikt Skovrand (Anders Baasmo Christiansen) kjører god “Egon Olsen”-stil i det han slipper ut på prøve. (Foto: TV2, Kamerakameratene)

Blir oppriktig glad i figurene

Rollefigurene er et av seriens sterkeste kort. Dag, Benedikt og gjengen startet som tydelige, nesten karikerte typer. Så har de fått lov til å utvikle seg og vokse, uten at deres særegenheter har forsvunnet.

Disse figurene er komplekse mennesker som er utstyrt med styrker, såbarhet og hvert sitt skreddersydde replikkarsenal. Typer fra ganske ulike planeter, som harmonerer i bane rundt Dags ulike behov, samtidig som de er spennende og fengende i seg selv. Og så er de utrolig godt spilt, av en gjeng skuespillere som både har funnet sine figurer og hverandre.

Vi blir derfor oppriktig glad i dette persongalleriet, og det gjør at vi bryr oss om hvordan det går. Vi tar innover oss det underliggende alvoret de opplever.

Det sterke båndet til figurene gjør at serien har tonet ned bruken av avvæpnende underfundighet, og lar heller publikum dvele litt med situasjonene. Serien ler ikke for oss, men vi får muligheten til å le.

Det er jo et problem det der. At folk har så mye følelser knyttet til følelsene sine. Malin

Leon (Leon August Sannum Vierdal) hjelper Dag (Atle Antonsen) med litt smakfull lampedekor. (Foto: TV2, Kamerakameratene)

Jeg merker jeg er litt trøtt på den evige sitatkrigen mellom Dag og Ernst, hvor alt fra Friedrich Nietzsche til bibelen blir ammunisjon. Det gir en rik fauna av referanser, men det som startet som en treffende parodi på pompøs sitatglede, begynner nå å knekke sammen under den samlede vekten av stappmett ordpynt.

Noe av komikken er naturlig nok også litt slitt når vi nærmer oss førti episoder. Spesielt gjelder dette baconhumoren og Benedikts stadige eskapader. De hører med, men har mistet mye av sin komiske effekt.

Men disse små sliteskadene ødelegger på ingen måte gjensynsgleden med den sorgmuntre gjengen i Dag.

Ved å sette den usosiale Dag Refsnes som en identifiserbar heltefigur, har serieskaperne Øystein Karlsen og Kristopher Schau klart å fange opp en del av outsiderens kvaliteter på en finstemt, sår og humørfylt måte. Serien takler også menneskets skjørhet og ensomhet med en treffende ærlighet som gjør Dag både relevant og viktig for veldig mange – både for dem som ser igjen seg selv, og for dem som trenger å se sine medmennesker litt bedre.

Dag har levert figurer og situasjoner som har sjarmert og festet seg, og skapt en serie så gjenkjennelig at jeg har full forståelse for at både originalserien og manusrettighetene ser ut til å få et godt liv også utenfor Norges grenser.

Dag har premiere på TV2 torsdag 17. september kl 22:15

Hva synes du om Dag? Bli med på diskusjonen i kommentarfeltet.

Leonardo DiCaprio og Tom Hardy storspiller, og kameraarbeidet er en opplevelse i regissør Alejandro González Iñárritus iskalde hevnwestern.

Det er en drivende spennende historie om overlevelse og et brennende behov for god gammel bibelsk rettferdighet. En rå, langsom og innbitt reise svøpet i både naturens og menneskets knallharde ubarmhjertighet.

Pusten er sentral i både tematikk og på lydsiden i The Revenant. Den fundamentale øvelsen det er å fylle lungene med luft gir både rytme og intimitet til en film som er så kroppslig at det gjør vondt.

ANMELDELSE: The Hateful Eight–Quentin Tarantino skuffer ikke!

Både mennesket og natur er nådeløs i den amerikanske vildmarken. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Både mennesket og natur er nådeløs i den amerikanske villmarken. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Hevnjakt mot alle odds

The Revenant er basert på historien om den amerikanske eventyreren Hugh Glass (Leonardo DiCaprio). I 1823 er han kjentmann for en gruppe pelsjegere som er ute på risikabelt oppdrag langt oppe langs Missouri River.

Etter å ha blitt angrepet av en grizzlybjørn er Glass døden nær. Sårene er dype, bevegeligheten nesten borte og pelsjegerne kan ikke bære han den lange veien hjem i den snødekte villmarken. John Fitzgerald (Tom Hardy) er mannen som får godt betalt for å vokte over Glass, men Fitzgerald forråder sin kjentmann på verste vis, og forlater han for å dø alene.

Med livstruende skader, men med en enorm appetitt på hevn, starter Glass på en lang og nesten umulig ferd gjennom villmarken.

Det er Glass sin “mot alle odds”-jakt som er filmens hovedåre, men hans historie sirkler kledelig rundt flere gode sideplott som alle har sin plass i puslespillet.

Les også: The Revenant gjorde storeslem under nattens Golden Globe-utdeling

Filmen legger seg helt i grenseland for det utrolige. Det er både brutalt og poetisk det Iñárritu utsetter menneskekroppene for i sin visjon av overlevelsesinstinkt i desperat kamp mot uutholdelige forhold.

Men selv med marginalt kaloriopptak, halsbrekkende stunts og en helt vill bjørneangrepscene, så holder fiksjonstroverdigheten seg godt. Med en fot i virkeligheten, og den andre godt plantet i westernsjangerens myter, er denne historien om Hugh Glass akkurat så fantastisk som vi vil at den skal være.

The Revenant er også innom tankegods som problematiserer USAs nasjonsbyggende “frontier”-myter, men disse perspektivene får aldri utfolde seg i særlig grad.

Alejandro González Iñárritu vil underholde med sitt villmarkseventyr. Han holder fokus på det nære og det spektakulære – aspekter han har mesterlig kontroll på.

Les også: The Revenant fikk flest Oscar-nominasjoner

Tom Hardy som den tidligere skalperte pelsjegeren John Fitzgerald. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Emmanuel Lubezki imponerer igjen

Leonardo DiCaprio tilbringer mye tid alene med kameraet, og imponerer med en intens tilstedeværelse og uttrykksfull mimikk i sin ensomhet. Han puster, han kravler, han tygger. Alt med et nesten meditativt drag over seg.

Det er ikke en spesielt pratsom gjeng vi følger i The Revenant, men den dialogen vi får er velskrevet og poengtert.

Spesielt Tom Hardys karakter henter mye av sympatien og dualiteten sin fra en rekke livsanskuende og smått fornøyelige replikker. Fitzgerald er i likhet med Hugh Glass også en slags “overlever”, men han finner inspirasjon til sine handlinger ut fra en adskillig mer kynisk og selvsentrert verdensbilde.

ANMELDELSE: Birdman–En kompleks film med ekstraordinær energi

Emmanuel Lubezki (Gravety, Birdman, The Tree of Life) imponerte stort med sitt lekne og stilsikre kameraarbeid på Iñárritus forrige film Birdman. Og igjen er det et bevegelig og nysgjerrig kamera som både overrasker og griper oss ute i villmarken.

Åpningssekvensen, som er et blodig og kaotisk slag, er filmet med en kreativitet og en sømløshet som er nesten svimlende. Perspektivet flyter og skifter fra person til person og gir en opplevelse av tilstedeværelse som jeg ikke har opplevd maken til i en kampscene – et visuelt høydepunkt av den sjeldent gode sorten.

ANMELDELSE: The Revenant – En villmarkswestern som er så kroppslig at det gjør vondt

Leonardo DiCaprio er strålende som naturmannen og oppdageren Hugh Glass i “The Revenant”. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Tøff og vanskelig

– Det var veldig tøft, og det var vanskelig, men også givende å ha overlevd de forholdene, forteller Iñárritu til NRK når vi møter ham i London, forut for premieren.

Filmen åpner med flere imponerende lange kamerakjøringer, som inneholder lange og kompliserte kampscener – uten et eneste klipp.

Kjente ikke historien

Det er Will Poulter (kjent fra The Mazerunner og Narnia – Reise til det ytterste hav) som spiller Jim Bridger i filmen. Han hadde aldri hørt historien før han fikk rollen.

– Jeg må si det er det mest imponerende manuset jeg noen gang har lest, og har heller aldri blitt så følelsesmessig beveget av å lese noe, sier Bridger til NRK.

Allerede har både regissør Alejandro González Iñárritu og hovedrolleinnehaver Leonardo DiCaprio fått Golden Globe, og er i tillegg nominert til både BAFTA og Oscar.

– Du lager ikke film for å få en Oscar, sier Iñárritu kort og legger til at det uansett er opp til Oscar-akademiet å ta avgjørelsene.

Det samme sier Domnhall Gleeson

– The Revenant er en fantastisk film, men å definere den ut fra Oscar-vinnersjansene tror jeg er en dårlig idé.

– Det er jeg enig i, legger Will Poulter raskt til.

Det ble mange dager under strabasiøse forhold for skuespillerne i The Revenant. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Digget Kristoffer Joner

– Han var god til alt! sa de to nærmest i kor da de endelig skulle få snakke om ham.

– Hvis det var noe han ikke var god på, så sørget han for å bli den beste, sier Poulter.

– Mange av oss bodde på det samme hotellet, hvor vi hang sammen på kveldene: Kris var strålende i filmen – og utenfor, leger han til

The Revenant har norsk premiere 22. januar.

Et komplisert kjærlighetsforhold dekonstrueres i Aasne Vaa Greibrokks lovende regidebut, Alt det vakre, som skildrer hvordan kjærlighetens dystre irrganger kan oppleves på ulike stadier i livet.

Historien spenner over 30 år, når figurene er 23, 33, 43 og 53 år gamle, spilt av skuespillere med ulik dialekt og nasjonalitet.

Dette grepet er kanskje litt fremmedgjørende for det brede publikum, men Alt det vakre er et smart fortalt drama med et innsiktsfullt manus og finstemt skuespill.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kristoffer Joner og Andrea Bræin Hovig spiller David og Sarah som 43-åringer i Alt det vakre. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys AS)

30 år med stormfull kjærlighet

I filmens nåtid brygger det opp til en slags avklaring og forsoning mellom Sarah og David.

LES: Anmeldelsen av The Conjuring 2

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Nærhet mellom David (Preben Hodneland) og Sarah (Isabel Beth Toming) fra starten av forholdet deres i Alt det vakre. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys AS)

Lidenskapens destruktive konsekvenser

Deler av historien, som Aasne Vaa Greibrokk har skrevet sammen med Hilde Susan Jægtnes, er inspirert av et teaterstykke av den svenske dramatikeren Lars Norén.

Filmen bruker også teaterestetikk som rammeverk, der vi ser skuespillerne forberede seg til sine roller, men alle scener foregår ute i verden.

Filmen leker også med tid og virkelighetsoppfatning, spesielt i en scene der to versjoner av Sarah og David kommuniserer med hverandre.

LES: Anmeldelsen av A Perfect Day

Alt det vakre forteller gjenkjennelig om kjærlighetens mørkere sider, der lidenskap kan ha destruktive konsekvenser.

De fire aktene sliter kanskje tilsynelatende med å henge sammen, men om man bruker teaterrammeverket som utgangspunkt, er det likevel mulig å se helheten i det hele.

Dette er derfor en god spillefilmdebut fra Aasne Vaae Greibrokk, som signaliserer talent og vilje til å fortelle voksne og mangefasetterte historier.

Kristoffer Joner ser ut til å være ute av stand til å prestere en dårlig rolle. I dramaet Hjertestart spiller han en mann som bærer på både sorg og skam.

Hjertestart er en god film om en foreldrerolle i krise, og vekker spørsmål som publikum tvinges til å ta stilling til.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kjetil (Kristoffer Joner), Daniel (Kristoffer Bech) og Tavo (Marlon Moreno) i “Hjertestart”. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys)

Har ikke farsfølelsen

Kjetil (Kristoffer Joner) har blitt alene med den seks år gamle sønnen Daniel (Kristoffer Bech), som han adopterte tre år tidligere sammen med kona Camilla (Ellen Dorrit Petersen).

Nå er hun borte og Kjetil makter ikke å ha den store farsfølelsen for Daniel.

De reiser til Colombia under påskudd av å finne noen svar om sønnens biologiske mor, men den underforståtte årsaken er kanskje at Kjetil ønsker å gi Daniel tilbake.

Anmeldelse: La La Land renner over av musikalitet

Han spiller langt bedre enn det er lov å forvente av en seksåring, og gjør samspillet mellom de to hovedfigurene kraftfullt og dynamisk.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kristoffer Bech spiller langt bedre enn man kan forvente av en seksåring i “Hjertestart”. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Motlys)

Strekker troverdigheten

Store deler av Hjertestart foregår i Bogotá i Colombia, der den gode miljøskildringen understreker det faktum at Kjetil er på fremmed territorium, både fysisk og psykisk.

Han får hjelp av taxisjåføren Tavo (Marlon Moreno) og hans familie, som etter hvert begynner å ane omfanget av sorgen og skammen som Kjetil bærer på.

Anmeldelse: A Cure for Wellness er pen, men langdryg

Kristoffer Joner spiller en mystisk og lyssky figur i “Now It’s Dark”. (Foto: Chezville)

Gatelangs i Stavanger sentrum

Anmeldelse: Game Night er best når humoren får være mørk

Man befinner seg i et univers der virkelighetsoppfatningen er delt. Lenes bilde av sammenhenger og bekjentskaper viser seg å ikke stemme helt overens med andres.

Det kan virke som om flere av hendelsene foregår i hennes eget forvirrede hode. Lene sier selv til en av de hun møter at hun tror det rabler for henne.

Pia Tjelta spiller Lenes gamle venninne, Lone, i “Now It’s Dark”. (Foto: Chezville)

Skjebner som gjør inntrykk

Anmeldelse: The Shape of Water er en uimotståelig kjærlighetserklæring til filmmediet

Ikke alle virker like relevante underveis. Men samlet, forteller de den samme historien. Den om jenta som har havnet på et fremmed sted.

Alice i Eventyrland kalles “drømmelitteratur”. Now It’s Dark er en mørk, bisarr og surrealistisk drømmefilm som griper emosjonelt og pirrer nysgjerrigheten.

På Viaplay: Norsk-svenske «Maskineriet» blander action, sort humor og et fengende rollegalleri i en ransthriller som har en fot i Sandefjord og en fot i Strømstad.

Kristoffer Joner spiller rått og godt i en hovedrolle som har tydelige likhetstrekk med Harrison Fords handlekraftige Dr. Richard Kimble i thrillerklassikeren «Jaget» (1993).

Innledningsvis ligger også «Maskineriet» i et lignende thrillerlandskap som «Jaget», med vår helt på en ellevill og underholdende flukt fra både politi og røvere – på jakt etter sannheten.

Manuskriptet klarer dessverre ikke å holde på denne intensiteten i seriens andre halvdel, og når det slakkes på spenningsdrivet, blir både sjangerklisjeer, teite replikker, komiske usannsynligheter og høyspente plottanstrengelser mer påtagelige og mindre fengende.

ANMELDELSE: White Lines – Veldig underholdende, og veldig irriterende

Kripos-etterforsker Nina (Julia Schacht) leder an i en omfattende politijakt på ranerne som har stukket av med 30 millioner fra en verdisentral i Sandefjord.
(Foto: Anders Nicander/NENT Group/Viaplay)

Skurk eller syndebukk?

Olle Hultén (Kristoffer Joner) våkner om bord på Strømstad-fergen med hukommelsestap og en bag full av penger. I bakspeilet ser han politiet, og på nyhetene hører han at en verdisentral i Sandefjord er ranet for 30 millioner.

Med norsk politi, svensk politi, norske skurker og svenske skurker i hælene, må Olle finne ut av tåkete minner og hvorfor i all verden noen prøver å få han arrestert.

ANMELDELSE: The Great S01 – Sjarmerende kostymekomedie

På sitt beste kombinerer «Maskineriet» magekriblingen fra konspirasjonsthrilleren, med Coen-brødrenes vilje til å skape typete typer og finne stadig nye lommer av lokal fauna som setter smak på miljøskildringene.

Her er sjuskete campingplasser, en grådig sauebonde og en veloljet motorsykkelgjeng med på å gi både humør og særpreg i de innledende rundene.

Manusforfatterne Kjersti Ugelstad, Niclas Ekström og Peter Arrhenius har ikke «Fargo»-serieskaper Noah Hawleys håndlag med hverken rollefigurerenes personlighet eller grensetraktenes muligheter, men de klarer å krydre en ellers ganske enkel Hollywood-oppskrift som raskt ville blitt pregløs og lettglemt i mer generiske omgivelser.

ANMELDELSE: Awkwafina is Nora from Queens – morsom komedie

Bjørn Sundquist er en glimrende skuespiller når en skal hanskes med kompliserte familieforhold og gamle hemmeligheter.
Rune Temte treffer blink med en tilbakelent stil som gir lunhet og vittig humør til etterforskningen.
(Foto: Anders Nicander/NENT Group/Viaplay)

Joner viser frem actionrepertoaret

Kristoffer Joner er tildelt mye av skjermtiden i «Maskineriet, og han sørger for at rollefiguren Olle klarer å fungere deilig tvetydig i en reise hvor publikum hele tiden mangler informasjon om hvem hovedpersonen egentlig er og hvilke hemmeligheter han skjuler.

Det er en balanseøvelse Joner behersker til det fulle. Og han fyller Olle med den figurrikdommen som kan oppstå når en kvalitetsskuespiller får dytte en tilsynelatende normal fyr ut i livsfarlig terreng.

Her er det ektefølt sårhet og nervøs desperasjon skrudd sammen med et rått, og kledelig smårufsete, actionrepertoar.

ANMELDELSE: Skjelvet – Norges største katastrofefilm

Også blant birollene er det mye som gleder. Rune Temte («Captain Marvel») er lun og vittig som den lokale politimannen Magnus. Bjørn Sundquist og Anne Marie Ottesen gir serien emosjonell pondus i trådene som trekkes bakover i tid.

Og selv om jeg ikke synes manuset treffer helt med alle toneskiftene som dyttes på Kripos-etterforskeren Nina, så gjør Julia Schacht mye ut av det hun får å jobbe med.

Nina gir serien en frisk energi som overdrevet «innbitt politijeger», men etter hvert henter serien mer og mer av drivstoffet sitt fra gamle hemmeligheter og personlige oppgjør. Dette er hendelser som i høyeste grad involverer Nina, og i dette vekslende landskapet sitter ikke alltid etterforskerens karikerte uvørenhet, og replikker som «det driter jeg i til det motsatte er bevist», like godt i sjangermiksen.

Så må det bare advares om at «Maskineriet» er best egnet for et publikum som tåler at fiksjonsstrikken tøyes langt, og litt til, når det gjelder troverdigheten rundt embetsverk, fagkompetanse og ansiktsgjenkjenning. Der skjer det mye rart.

«Maskineriet» har premiere på Viaplay søndag 24. mai med en dobbeltepisode. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.

PÅ KINO OG STRØMMING FRA 10. DESEMBER 2020: Det er straks 20 år siden «Mongoland» overrasket det norske kinopublikummet og filmbransjen og etablerte Stavanger som en spennende filmby.

I anmeldelsen jeg skrev den gangen, sto det blant annet dette: «Med en enkel og romantisk historie – krydret med morsomme digresjoner og gnistrende skuespillerprestasjoner – er «Mongoland» utvilsomt en av årets kuleste filmer!»

Dette utsagnet gjelder fremdeles, og når den nå relanseres på flere kinoer og strømmetjenester i en restaurert utgave, er det gledelig å kunne konstatere at filmen ikke har mistet et fnugg av sin friske sjarm, varme humor og vimsete fortellerglede.

ANMELDELSE: «The Midnight Sky» er i full stand til å glede sci-fi-hjerter

FREMTIDIG STJERNE: Pia Tjelta filmdebuterte i «Mongoland». Foto: Norsk Filmdistribusjon

Leter etter Kristoffer

Pia kommer hjem til Stavanger på lille julaften for å lete etter kjæresten Kristoffer. De har ikke sett hverandre på lenge, og forholdet er uavklart, men det viser seg å være vanskelig å finne ham.

Hun legger ut på en liten odyssé gjennom Stavanger, med stadige avledninger og distraksjoner, forfattet av Arild Østin Ommundsen, Gro Elin Hjelle og Eigil Kvie Jansen.

Hun møter blant annet en drosjesjåfør (Terje Torkildsen) som ikke vil drive veldedighet, briten Wayne (Reidar Ewing) som pusser opp en Ford Mustang, kameraten Vegar (Vegar Hoel) som ikke vil ha sex med kjæresten Silje (Silje Salomonsen), wannabe-rapperen Gary (Gary Cranner) som egentlig ikke har så mye å rappe om og Marko (Marko Iversen Kanic) som gir vekk øl mot balltreslag.

Til og med julenissen (Eigil Kvie Jansen) gjør en viktig gjesteopptreden.

LES: «Mongoland» endra livet til de som lagde den

Det er noe med den løsslupne og anarkistiske stemningen i «Mongoland» som gjør den uimotståelig, og det virker unødvendig å sette fingeren på en og annen filmatisk svakhet.

Det føles som den nærmest sprekker av skaperkraft og innsatsvilje, kanskje i visshet om at den ble laget på dugnad for knapper og glansbilder, og at teamet måtte kjempe en hard kamp mot den etablerte filmbransjen for i det hele tatt å få filmen vist på kino (og i dag hadde de nok vært helt nødt til å endre tittelen).

I ettertid er det sprøtt å tenke på at den fikk premiere i januar 2001, når den åpenbart skulle vært den store julefilmen en måned tidligere. Likevel ble den sett av 100.000 på kino, et nærmest utenkelig godt resultat for en billig «amatørfilm» med ukjente folk både foran og bak kamera.

ANMELDELSE: «The Eight Hundred» sparer verken på kuler, krutt, blodsprut eller sterke følelser

WANNBE-RAPPER: Gary (Gary Cranner) rapper for Stian (Stian Kristiansen) i «Mongoland». Foto: Norsk Filmdistribusjon

Formidabel arv

Pia Tjelta filmdebuterte i hovedrollen som Pia, og var bare en umiddelbar stjerne med stor kameratekke og et spennende uttrykk. Kristoffer Joner hadde allerede vist seg frem i tv-serien «Offshore» og Pål Jackmans «Detektor», men det var rollen som kule og kjekke, men nevrotiske Kristoffer i «Mongoland» som for alvor satte ham på det norske filmkartet.

Og det er påfallende hvor mange andre fjes i filmen som senere har gjort seg sterkt bemerket i norsk film, som Vegar Hoel, Kyrre Haugen Sydness, Pål Jackman, Stian Kristiansen, Gary Cranner, Silje Salomonsen og Marko Iversen Kanic, samt regissøren selv, Arild Østin Ommundsen.

Også produsent Ingrid Festøy Ottesen, klipper Erik Andersson, komponist John Erik Kaada og fotograf Trond Høines hadde «Mongoland» som startpunkt for sine karrierer, som viser hvilken formidabel arv denne lille filmen har etterlatt seg.

ANMELDELSE: «Alle må dø» er tam hytteskrekk

PÅ TRONEN: Pia (Pia Tjelta) møter Julenissen (Eigil Kvie Jansen) i «Mongoland». Foto: Norsk Filmdistribusjon

Nå relanseres altså «Mongoland» i restaurert drakt, og det er tydelig at noe har skjedd. De sort-hvite nåtidsscenene er skarpere og krispere enn på den for lengst utgåtte DVD-versjonen fra 2001 (som utrolig nok er den eneste fysiske utgivelsen av filmen), mens fargebildene fra tilbakeblikkene på Pia og Kristoffers forhold er varme og inviterende.

Bildene har et yrende liv av filmkorn, men også mange flekker og noen striper. Det gjør egentlig ikke så mye, for «Mongoland» har alltid vært litt lurvete i uttrykket, understøttet av Cloroform/John Erik Kaadas underfundige skranglemusikk. Det er faktisk god grunn til å påstå at lo-fi-kvalitetene kler filmens miljøskildringer og personkarakteristikker.

Det er kjent at Arild Østin Ommundsen og Co går svangre med planer om en oppfølger, der vi skal få møte flere av de samme figurene 20 år etter, og kan man jo håpe en lignende tilnærming. Originalen står seg nemlig overraskende godt, og det finnes knapt andre norske julefilmer med like skyhøyt gjensynspotensial.

Filmen vises på kino (på ulike datoer) i Stavanger (Sølvberget cinematek, ODEON og Tou Scene), Sandnes (ODEON), Jørpeland (Strand Kino), Oslo (Filmens Hus), Tromsø (Verdensteateret), Lillehammer, Nordreisa, Flekkefjord, Cinemateket i Bergen og Cinemateket i Trondheim. Den kan også leies hos Nettkino og Altibox.

FILMFESTIVALEN I HAUGESUND (NORGESPREMIERE 23. SEPTEMBER 2022):

Det er skrevet flere bøker om norske krigsseileres opplevelser under andre verdenskrig, men den store filmen har latt vente på seg. Når den først kommer, er den til gjengjeld så sterk, stødig og velspilt at den gir et klart inntrykk av de menneskelige kostnadene.

«Krigsseileren», skrevet og regissert av Gunnar Vikene («Trigger», «Vegas», «Her er Harold»), skildrer både lidelsene ute på sjøen og strabasene for de der hjemme med stor dramatisk tyngde.

Filmen er Norges dyreste, og det er ikke vanskelig å se hvor pengene er brukt, nemlig noen nervepirrende sjøscener med skremmende torpederinger og spektakulære flyangrep.

Det er likevel Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen og Ine Marie Wilmanns hovedroller som er mest avgjørende for filmens slagkraft. De gir ansikt til en del av norsk krigshistorie der noen ga så mye, men fikk ingenting tilbake. Det er gledelig å kunne konstatere at Maria Ekerhovds produksjon holder kvaliteten som innholdet fortjener.

ANMELDELSE: «House of the Dragon» er provoserende god TV

UNDER DEKK: Sigbjørn (Pål Sverre Hagen) og Alfred (Kristoffer Joner) har et motorproblem i «Krigsseileren». Foto: Roxana Reiss / Mer Film

Må frakte ammunisjon i farlige farvann

Vi møter Alfred (Kristoffer Joner) i 1939, når han tar farvel med kona Cecilia (Ine Marie Wilmann) og mønstrer på en båt til New York sammen med kameraten Sigbjørn (Pål Sverre Hagen). De skal være ute i 18 måneder, men i mellomtiden starter andre verdenskrig. I stedet for å reise hjem, blir de nødt til å frakte ammunisjon i farlige farvann, patruljert av tyske ubåter.

Filmen følger Alfred og Sigbjørns påkjenninger til havs (og kanskje burde tittelen egentlig være «Krigsseilerne» i flertall?), samtidig som vi ser hvordan Cecilia sliter hjemme i det okkuperte Norge med barna Magdeli, William og Olav, uten å kunne vite hvordan det går med Alfred – og vice versa.

Vi får også møte et knippe andre sjøfolk som blir viktige i løpet av historien, blant andre Hanna (Alexandra Gjerpen), Monsen (Karl Vidar Lende) og – ikke minst – 14-åringen Aksel (Leon Tobias Slettbakk), som Alfred føler et slags ansvar for, etter å ha reddet ham opp fra sjøen.

Alle havner i umulige situasjoner i løpet av historiens gang, der det er sterkt å se hvilken risiko de blir utsatt for, og at forskjellen mellom liv og død er minimal. Det gjør også inntrykk å se hvordan psykiske påkjenninger nærmest må prosesseres på sekundet, fordi omstendighetene ikke tillater noe annet.

Godt og nyansert spilt

Filmens bankende hjerte er de sentrale figurenes mellommenneskelige forhold, godt og nyansert spilt av Joner, Hagen og Wilmann, i roller som krever både forsiktige og kraftfulle uttrykk (Wilmann for anledningen på klingende bergensk).

Den grunnleggende kjærligheten mellom Alfred og Cecilia og det nære vennskapet mellom de to litt ulike kameratene etableres godt, men uten å gå i detalj.

Deres historier har riktignok noen elementer som nærmer seg det kiosklitterære, men krysser aldri grensen, og fungerer derfor etter hensikten for å beskrive kaoset krigen forårsaket, ikke bare samfunnsmessig, men også innad i familiene.

Det merkes spesielt godt på Alfred og Cecilias barn, kanskje første og fremst Magdeli, strålende spilt av Henrikke Lund-Olsen som barn og Téa Grønner Joner (Kristoffer Joners egen datter) som ungdom.

Jeg må også trekke frem Leon Tobias Slettbakks flotte rolle som Aksel, en altfor ung krigsseiler med hjerteskjærende opplevelser som man får så inderlig vondt av.

ANMELDELSE: «Nede» er posttraumatisk galgenhumor

RASERT: Cecilia (Ine Marie Wilmann) ser resultatet av en bombe i «Krigsseileren». Foto: Stian Servoss / Mer Film

Stort og ambisiøst uttrykk

«Krigsseileren» har et stort og ambisiøst uttrykk som rammer inn historien uten å overskygge den. Sturla Brandth Grøvlens elegante foto, Tamo Kunz’ tidsriktige produksjonsdesign og Jean-Michel Boublils troverdige effekter smelter sammen til en visuell enhet som fører seeren inn i handlingen og epoken på en overbevisende måte.

Tormod Ringnes og Luise Hoffmans dynamiske lyd, og Volker Bertelmanns sparsommelige, men effektive musikk, sørger også for en god spennvidde i det fortellertekniske.

I en spesielt dramatisk scene, som i andre filmer kanskje ville ha vært preget av brautende orkestermusikk, er den dominerende lyden isteden båtmotorens dunk-dunk, som samtidig representerer hamrende hjerteslag. Filmen har også en praktfull sekvens der bildet henger på ansiktene, og der den sterkeste dialogen er den som ikke sies.

Figurene har ikke nødvendigvis så enormt store mengder dialog i resten av filmen, heller, men det de sier, betyr alltid noe. Her har Vikene økonomisert godt og gjennomtenkt med dialogen.

«Krigsseileren» er en vond og viktig film som har både det gode manuset, det solide skuespillet og den visuelle gjennomslagskraften til å matche sine intensjoner.

(Filmen åpner Den norske filmfestivalen i Haugesund 21. august, og får norgespremiere 23. september 2022)